Avmaktens korridorer

Av Stein Lillevolden

Den 11. januar tok en 43-årig mann sitt eget liv i Oslo Fengsel, og ble årets første offer for den særegne norske etterforskningsmessige varetektsfengsling, et tvangsmiddel som i årevis har fått bred internasjonal kritikk. I fjor begikk hele ti fanger selvmord i norske fengsler, noe som var dobbelt så mange som i 2012. I løpet av de siste 25 årene har mer enn 80 fanger begått selvmord, og tre fjerdedel av disse var varetektsfengslede i mer eller mindre isolasjon. I tillegg til de høye dødstall, er det store mørketall når det gjelder antall tilfeller av selvskading og forsøk på selvmord.

I den feirede norske grunnlovs paragraf 96 står det klart at  «…pinligt forhør maa ikke finde sted», dvs. at mistenkte ikke må utsettes for torturlignende og nedbrytende behandling, men politiet får fortsatt i stor grad automatisk medhold i forhørsretten til å bruke isolasjon som etterforskningsmiddel, fordi dette presser frem tilståelser og gir politiet friheter. Dette til tross for at Norge en rekke ganger har fått massiv kritikk både fra FNs torturkomité CAT og den europeiske torturkomité for sin omfattende bruk av isolasjon i etterforskingsøyemed.

Den nye justisminister fortsetter sine forgjengeres manglende vilje til å vurdere selve varetektsinstituttet, og støtter seg i stedet til et slags individuelt helseperspektiv: ”Vi må gjøre alt vi kan for å forebygge selvmord. De innsatte i norske fengsler må gis det helsetilbudet de har krav på, og det må være en god dialog mellom helsetjenesten og fengslene. De innsatte må også gis tilstrekkelige hjelpe- og støttetiltak for å håndtere livskriser.” (Justisminister Anders Anundsen i Drammens Tidende, 11. januar d.å). Selv Kriminalomsorgen advarer om farene med den utstrakte bruk av isolasjon i norske fengsler, men norske politikere bare fortsetter å gi etterforskningen frie hender.

Det er selvfølgelig bred politisk enighet om at tortur, isolasjon og dødsstraff er barbarisk når dette ikke skjer i Norge. Den amerikanske fangeleiren Guantánamo står med rette som selve skrekkeksemplet på rettsløshet, med årelang internering uten dom og en bevisst nedbryting av fangene. I løpet av de siste ti årene har et titalls fanger i leiren begått selvmord. Men dette drøye tiår med forferdelig behandling og skjebner i det amerikanske gulag, tilsvarer altså antallet fanger som begikk selvmord i norske fengsler bare i fjor. Sammenligningen med Guantánamo er selvfølgelig helt urimelig i den forstand at antallet fanger som passerer gjennom norske fengsler er så mye større, og den relative andel som begår selvmord blir desto mindre. Men antall selvmord i norsk fangenskap er nå så oppsiktsvekkende høyt at man kunne forvente en reaksjon som var mer enn floskler om helse. Oslo Fengsel står for halvparten av alle selvmord, og vil nå endre innretningen av cellene for å vanskeliggjøre at fanger tar sitt liv. Det vil bety mer glattcelleaktig tilværelse i et interiør av stålmøbler, slik man kjenner nettopp fra USA. Men det er ikke innredning som dreper, men isolasjonen!

Varetektsfengsling er det mest manifeste uttrykk for samfunnsmakt vi kan finne, der en mistenkt isoleres for å lette politiets etterforskning. Det er sjelden maktbruk fremstår så klart i den vestlige verden — bokstavelig talt støpt i betong – hvor selvmordet i varetekt blir presset frem av den totale avmakten. Uvissheten er det som gjør varetektssituasjonen så uutholdelig, og det spekulerer politiet bevisst i.

 

Uvisshetens dødsdans

En nå avdød medfange fortalte en gang hvordan knuten på stump rep som fortsatt hang i taket etter at den forrige fangen ble kuttet ned, ble hans ”fjernsyn” som til fulle dokumenterte menneskesynet i norsk justispolitikk. En annen medfange og cellenabo av meg på Ullersmo forsøkte også å henge seg, men ble oppdaget i tide. Ved å lytte ved gitteret kunne jeg overhøre samtalen mellom fangevoktere som ryddet opp på cellen hans, og ble rystet over hvordan de mistenkeliggjorde et selvmordsforsøk. De snakket om at måten knuten på repet var knyttet, viste at han nok ikke mente alvor, og at det bare var et forsøk på å bli forflyttet til en mindre restriktiv anstalt. De mente også å ha hørt at han hadde stukket seg selv med kniv i et annet fengsel bare for å bli forflyttet til et mildere regime, og at det derfor burde være en lærepenge at han kom på Ullersmo i stedet.

Jeg har truffet mange overlevere i fengsel, men dessverre sett andre dø, og skal av plasshensyn begrense beskrivelsen til en varetektsfengslets egne ord fra da han var isolert: ”Det finnes ikke sterke nok verb til å beskrive den totale hjelpeløshet og håpløshet et menneske i en slik situasjon befinner seg i. De første ukene satt jeg på ”fullt forbud”, dvs. brev-, besøks- og medieforbud: Ingen tv, ingen aviser, ingen radio, ingen besøk, ingen telefon og ingen brev. Én time luft om dagen, alene i en binge på ca. 8 ganger 4 meter med mur omkring. De resterende 23 timer tilbrakte jeg på cella. Etter en total psykisk kollaps som holdt på ende med at jeg hang meg på cella, ble jeg innlagt på Blakstad psykiatriske sykehus, der jeg fikk noen dager til å komme til hektene igjen. Men da overlegen på Blakstad konkluderte med at jeg ikke var psykotisk, ble jeg tilbakeført til fengselet. Førsteprioritet for politiet er å sikre spor, bevis og indisier. Jeg skjønner at det er viktig at den siktede forklarer seg så tett innpå hendelsen som mulig, men at dette går så til de grader utover den siktedes behov for krisehjelp er vanskelig å forstå.”

 

Tysterfellen

Det mest livstruende krysspresset oppstår når politiet driver så hard utpressing i etterforskningen av et allerede knust menneske, at vedkommende kollapser og trekker andre mennesker med i fallet. Det er ikke lett å komme tilbake i isolasjon med vissheten om at du har satt andre mennesker i samme håpløshet. Andre sitter i saker der vi alle blir dratt med i heksejakten, og det finnes utallige eksempler på at fengselsansatte ”tilfeldig” røper hvem som er dømt for pedofili, voldtekt og andre overgrep. Det er mange måter å knuse de mennesker ingen liker, uten selv å få skitne hender.

Politiets makt over den varetektsfengslede er total. Dommeren i forhørsretten kan ilegge «kun» kontroll over brev- og besøk, men i praksis betyr det full brev- og besøksforbud hvis ikke arrestanten samarbeider. Jeg har selv opplevd i isolasjonsvaretekt at jeg kun fikk inn trusselbrev utenfra, fordi disse brevene ble av politiet vurdert som saken uvedkommende, mens brev fra venner, familie og samboer ble tilbakeholdt fordi de kunne inneholde meldinger med betydning for saken. Dødstruslene ble overbrakt meg mens jeg satt 23 timer i døgnet isolert på celle, kun avbrutt av én times ene-lufting i et bur på taket av Bayern, For folk i større klemme enn jeg har vært i, er slik behandling direkte livstruende. Over måneder i isolasjon er dette en mental tortur som bryter ned de fleste.

Hvordan kan du forklare hva som virkelig har skjedd når du er isolert med din angst for hva fremtiden vil bringe. Livet utenfor blir uvirkelig og uforståelig, og ved neste fengslingsmøte fremstår du som kald og upåvirket, fordi fengselet ikke har plass til følelser. Du må koble ut ditt vanlige følelsesregister for å klare isolasjonen, men på et eller annet tidspunkt vender følelsesløsheten innover og bryter ned barrierer mot selvmord. Derfor må norske myndigheter snart begynne å lytte til den internasjonale kritikken av varetektsinstituttet. Hva med å ta grunnlovens forbud mot pinefulle forhør og etterforskning på alvor i et jubileumsår?