Eksport av fanger til Nederland – en falitt-erklæring for rettsstaten og kriminalomsorgen

For å redusere soningskøen er Justisdepartementet i ferd med å ferdigstille en avtale om å leie 242 soningsplasser i Nederland. Forslag til endringer i straffegjennomføringsloven er sendt på høring med kort frist, og forslag til lovendring og traktat skal deretter legges fram for Stortinget. Det er gode grunner til at stortingsflertallet bør avvise en slik «quick-fix-løsning». Arbeiderpartiet har allerede uttrykt sin motstand mot forslaget (se NRK.no 19.12.14).

Av professor og medlem av CPT Georg Høyer og advokat og leder av Forsvarergruppen i Advokatforeningen Frode Sulland

 

Soning i Nederland er omtalt i regjeringens ferske «Utviklingsplan for kapasitet i kriminalomsorgen». I en slik melding til Stortinget kunne det forventes at man først så på om de ca 1200 i soningskø kunne få plass uten at fellesskapets midler ble brukt på å bygge nye fengsler eller at rettsstatens grunnprinsipper blir utfordret. Stikkordsmessig kan Norges ekstreme bruk av varetekt med en økning i antall døgn pr år på 75% fra 2005 til 2013 reduseres, man kunne stanse eller endog reversere dagens praksis med å nekte 31 % av de domfelte prøveløslatelse (se Aftenpostens leder 20.12.14), øke bruken av samfunnsstraff som er billigere og mer effektivt (direktøren for Kriminalomsorgen, Klassekampen 30.12.14), øke bruk av konfliktråd, hjemmesoning, elektronisk fotlenke og bruk av narkotika- og promilleprogram, samt intensivere soningsoverføring til de domfeltes hjemland. Man kunne også vurdere om det er nødvendig å opprettholde Europas strengeste straffenivå i narkotikasaker.

Slike tiltak ville raskt og rimelig redusert soningskøen. Men justisministeren foreslår i stedet en storslått bygging av nye fengselsplasser og fangeeksport til Nederland.
Det aktuelle fengselet, Norgerhaven nord i Nederland, vil teknisk være en underavdeling av Ullersmo, ha norsk direktør og nederlandske fengselsbetjenter. Norsk straffegjennomføringslov skal gjelde. Aktuelle for overføring er de som frivillig ønsker å sone i Nederland og utenlandske innsatte med utvisningsvedtak. Men for å fylle opp plassene vil man også tvangssende norske langtidsdømte som foreløpig ikke skal ha permisjoner. Ingen norsk regjering tidligere kommet på tanken å eksportere en så viktig samfunnsoppgave. Med unntak av Belgia har heller ingen andre europeiske land hatt en slik idé. Når lovgiver har bestemt hva som skal være straffbart og en norsk domstol har utmålt en straff i tråd med denne lovgivningen, er det en del av rettsstatens oppgave å fullbyrde straffen på egen jord. Det må fortsatt være et grunnleggende prinsipp at vi selv må ta ansvar for å fullbyrde de straffene vi finner det nødvendig å idømme våre borgere.

Departementet nøyer seg med å hevde at tiltaket er «utradisjonelt», men at det ikke vil være i strid med Grunnloven eller menneskerettighetene. Andre prinsipielle betraktninger er fraværende.

Det er mange tungtveiende grunner til å avvise regjeringens forslag. Erfaringene med Belgiske soningsfanger i Tilburg i Nederland, der Belgia siden 2010 har leiet fengselsplasser, er i hovedsak negative. Da Europarådets «torturkomité» (CPT) besøkte dette fengselet i 2011, ble følgende forhold påpekt: De fleste av fangene ble overført mot sin vilje, på kort varsel, og uten reell mulighet til å overprøve overføringsvedtakene. Enkelte overføringer ble beskrevet som ulovlige. På tross av nærhet til Belgia, både geografisk, kulturelt og delvis språklig, var det problemer med besøk av familie og venner og det var språkproblemer mellom innsatte og ansatte. Mulighetene for sysselsetning var dårlig. Det var problemer med helsetjenester, og i særlig grad spesialisthelsetjenester. Særlig alvorlig var det at rehabiliteringsopplegg ble avbrutt ved overføringen. Soningen i Nederland ble av majoriteten av fangene oppfattet som en tilleggsbelastning. Avtalen mellom Belgia og Nederland gjaldt i utgangspunktet 500 fanger for en periode på 2 år. Realiteten ble at fangetallet i perioder oversteg 700, og at avtalen er forlenget i første omgang ut 2015 med mulighet for ytterligere forlengelse. Ordningen er også kostbar. Belgia betalte ca 40 millioner Euro årlig for ordningen i den første avtaleperioden.

Det er påfallende at disse negative erfaringene med Belgias overflytting av soningsfanger til Nederland ikke har vært trukket frem i debatten og heller ikke nevnes med et ord i høringsnotatet. Problemene som er påvist i CPT rapporten vil i vesentlig større grad gjøre seg gjeldende for norske fanger.

Språkproblemene som vil være langt større enn for fangene fra Belgia burde alene tilsi at tiltaket må skrinlegges. Muligheten for kommunikasjon med ansatte er sentral ved opphold i lukkete institusjoner, og få nordmenn behersker nederlandsk. Dette problemet nevnes ikke av departementet.

Ett viktig prinsipp er at det for å sikre de innsatte besøk skal være nærhet mellom hjemsted og soningssted. Soning i Nederland vil føre til lange og kostbare reiser for pårørende, og Norgerhavens beliggenhet med svært dårlig offentlig kommunikasjon gjør besøk ytterligere komplisert.

Et annet prinsipp er at innsatte skal behandles likt og gis likeverdige tilbud. Det er innlysende at uansett hvor langt man er kommet i soningen vil det være en forskjellsbehandling å bli tvunget til å sone i Nederland. F eks vil man fra nederlandsk side ikke akseptere ordinære utganger fra fengslet.

Et tredje prinsipp dreier seg om rettigheter og rettssikkerhet. Straffegjennomføringsloven har en del svært skjønnsmessige regler som gjør håndheving vanskelig nok i Norge hvor de ansatte er opplært i loven. Etter forslaget skal det også kunne gis forskrifter om unntak der loven ikke passer, uten at det angis hva disse skal gå ut på. Eventuelle straffbare handlinger av ansatte eller innsatte skal forfølges etter nederlandsk rett. Dette endrer og reduserer de innsattes rettigheter, og hvordan de i denne situasjon skal ytes advokathjelp nevnes ikke.

Straffegjennomføring i Norge er basert på at de domfelte skal rehabiliteres til et liv etter soning. Dette gjelder like mye for utenlandske som for norske innsatte. Rehabilitering dreier seg om noe langt mer enn fysiske omgivelser og sysselsettingstilbud. Det er illusorisk at de som mot sin vilje må sone i Nederland kan ivaretas og utvikle seg på samme måte som i Norge.

Konklusjonen er entydig: Forslaget om å outsource norsk kriminalomsorg er særdeles dårlig gjennomtenkt og det skaper langt flere problemer enn det løser. Soningskøen kan begrenses gjennom langt bedre kriminalpolitiske tiltak. Nå må vi bare håpe at politikere utenfor regjeringen vil stå opp for de grunnleggende prinsipper norsk kriminalomsorg er tuftet på.

Innlegget har tidligere vært publisert i Klassekampen