KROM – Forening for kriminalreform i Norge

Postboks 6740 St. Olavs plass, 0130 Oslo

Tlf.: 22 36 21 87

E-post: krom@krom.no

www.krom.no  
 

Justis- og beredskapsdepartementet: Høring - endringer i konfliktrådsloven og straffeloven mv. (strafferettslige reaksjoner for ungdom)

KROM etterlyser kunnskapsgrunnlaget og etterlevelsen av barnekonvensjonen i de nye forslagene.

I høringsnotatet vises det til FNs barnekonvensjon artikkel 37, men det synes som at konvensjonen brukes til å legitimere statlig inngrep, og ikke for å vurdere tiltakene i henhold til barnets beste. KROM viser til at Norge har forpliktet seg til å implementere barnekonvensjonen og dens grunnlagsdokumenter i lovgivningen. Dette gir barn utvidede og særskilte rettigheter med hensyn til hvilke tiltak, straffer, gjennomføring og tilbakeføring.

I Committee on the rights of the child “Children’s rights in juvenile justice” (General comments No.10, 2007 Convention on the Rights of the Child, Forty-fourth session. Geneva, 15 January-2 February 2007), understreker komiteen for barns rettigheter at:

“[A]t the outset, the Committee wishes to underscore that CRC requires States parties to develop and implement a comprehensive juvenile justice policy. This comprehensive approach
should not be limited to the implementation of the specific provisions contained in articles 37 and 40 of CRC but should also take into account the general principles enshrined in articles 2, 3,6 and 12, and in all other relevant articles of CRC, such as articles 4 and 39.”

Og videre at:” The child’s best interests does not mean for the convenience of the States Parties.”  

Det betyr at “barnets beste» som juridisk og grunnleggende prinsipp innebærer ifølge barnekonvensjonen at dersom «en juridisk bestemmelse er åpen for mer enn én tolkning, skal den tolkningen som mest effektivt tjener barnets beste velges».

Å sette inn nye tiltak som ikke er begrunnet med barnets beste ut fra dokumentert kunnskap, vil være brudd på konvensjonen. En generasjon med forskning på den allmennpreventive effekten av strengere straffer (f.eks. Andenæs, J. 1994: Straffen som problem) har ikke vist effekt, spesielt ikke overfor barn.

Forslaget om å gjeninnføre en tidsubestemt særreaksjon («en hjemmel for retten til å kombinere ungdomsstraff med ubetinget fengsel av ubegrenset lengde, alternativt inntil 2 år eller inntil 1 år»), overfor barn har klare paralleller til Ungdomsfengslet, som ble nedlagt i 1975 etter at blant annet forsker og tidligere leder for Berg Arbeidsskole, Kåre Bødal, studier viste en tilbakefallsrate på 92 prosent (se blant annet Bødal, Kåre (1969):  «Fra arbeidsskole til ungdomsfengsel : : klientel og resultater»).

Hjemmelen for å tvangsplassere barn i ett + ett år foreligger allerede i Barnevernloven. Under justisminister Storberget ble det forslått å dømme til tvangsplassering i barnevernet. Dette ble avvist ut fra at det ville gjøre barnevernet til et straffegjennomføringsorgan.   

Blant annet har det tidsubestmente i barnevernets tvang, gjennomføring og ettervern vært kritisert (Falck, S. 2006: «Mellom straff og behandling. Tvangsplassering av ungdom med alvorlige atferdsvansker»). Men det er et totalt ubesvart spørsmål om hvordan kriminalomsorgen kan gi et bedre tilpasset tilbud med hensyn til barnets beste.

I tillegg til at barn ikke skal sone med voksne, (hvilket tidvis skjer på dagen ungdomsenheter), skal alle andre muligheter vært prøvd og oppholdet skal være for kortest mulig tid.

Forslaget vil klart bryte med nærhetsprinsippet i barnekonvensjonen; “the child should be placed in a facility that is as close as possible to the place of residence of his/her family.”

De relativt få barna forslaget vil gjelde er spredt ut over hele landet. Allerede i dag ser vi at nærhetsprinsippet brytes i dagen ungdomsenheter under kriminalomsorgen (de er ikke evaluert for effektivitet/tilbakefall, bare for prosess og innhold). Nærhetsprinsippet er sentralt for barns tilhørighet og oppvekstkår ved tilbakeføring. Etter barnekonvensjonen skal arbeidet med tilbakeføring starte etter første dag i institusjon i samarbeid med familie og lokalsamfunn. Dette for å redusere stigma, motvirke uheldig internsosialisering og sikre at miljøet barnet kommer tilbake i, er positivt endret.

En særskilt hjemmel «som sikrer unge domfelte riktig oppfølging før og etter løslatelse (styrket ettervern)» er mulig et forsøk på å implementere barnekonvensjonen. Det er vanskelig ut fra det foreliggende å se om forslagene bygger på forskning, eller hvilken forskningsbasert kunnskap forslagene bygger på.  I rapporten ”Barn skal ikke i fengsel …. men noen barn må.. En kritisk studie av ungdomsenhetene” (2019), peker forskerne ved Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS, Elisabeth Fransson, Sven Erik Skotte og Yngve Hammerlin, på i sin oppsummering at  «[V]i har også registrert visse endringer i grunnpremissene for opprettelsen av enhetene. Et straffemessige og fengslingsmessig press kan føre til at barne- og ungdomsfengslene får et annet innhold og en annen form enn grunntanken la opp til. Og hva verre er: Det kan utvikles en repressiv toleranse for en straffepraksis som bryter med viktige prinsipper» (s.190).

Krom kan kontaktes på krom@krom.no dersom det er spørsmål til denne høringsuttalelsen.

11. april 2024

KROM