HØRINGSSVAR: Kriminalomsorgsdirektoratets forslag til endringer i straffegjennomføringslovens regler om kontrolltiltak i kriminalomsorgen
Vi viser til departementets høringsbrev i saken av 22.06.26, med forslag til endringer i straffegjennomføringsloven.
Norsk forening for kriminalreform (KROM) ble stiftet i 1968 og er en partipolitisk og religiøst uavhengig forening som arbeider for en menneskeverdig kriminalpolitikk. Vår medlemsmasse består av forskere, akademikere, praktikere, studenter, nåværende og tidligere innsatte, samt andre med kriminalpolitisk engasjement. Nedenfor følger KROMs merknader til forslaget.
Overordnede merknader
Høringsnotatet innebærer en omfattende revisjon av straffegjennomføringslovens regler om kontroll. Dagens §§ 26-32 foreslås erstattet av et langt mer detaljert regelverk som blant annet regulerer overvåkning av fengelsområder, kontroll av innsattes rom og eiendeler, identitetskontroll og behandling av biometriske opplysninger, visitasjon og kroppsvisitasjon, bruk av fysisk makt, plassering i isolasjon med spesialtoalett, kroppslige undersøkelser, rusmiddelkontroll, kontroll av besøkende og yrkesutøvere, kontroll av post, telefon, videosamtaler og besøk, bruk og kontroll av digitale enheter, samt opptak og etterfølgende kontroll av kommunikasjon. Det foreslås også nye felles regler om informasjon, medvirkning, journalføring, begrunnelse og overprøving.
Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) begrunner revisjonen blant annet med behovet for å modernisere et regelverk som i hovedsak ble utformet rundt årtusenskiftet, med teknologiske og sikkerhetsmessige endringer, og med behovet for bedre samsvar med menneskerettslige krav. Høringsnotatet viser blant annet til kritikk fra Sivilombudet og Europarådets torturforebyggingskomité (CPT), og til Høyesteretts nyere avgjørelser om kroppsvisitasjon og telefonkontroll.
KROM er enig i at regelverket har behov for en grunnleggende revisjon. Vi støtter enkelte elementer i forslaget. Det gjelder særlig lovfestingen av et generelt forholdsmessighetskrav, prinsippet om minste inngrep, krav om at kontroll skal gjennomføres så skånsomt som mulig og med respekt for den enkeltes integritet og verdighet, tydeligere krav til dokumentasjon, og en uttrykkelig anerkjennelse av innsattes rett til kontakt med omverden.
Samtidig er KROM bekymret for at revisjonen på en rekke områder brukes til å utvide, formalisere og normalisere kriminalomsorgens adgang til kontroll. Dette gjelder særlig når tiltak mot den enkelte innsatte kan begrunnes i generelle «forhold ved fengselet», når kollektiv kontroll åpnes mot grupper av innsatte, når kommunikasjon kan tas opp og lagres av ressursmessige grunner, og når nye digitale teknologier gir kriminalomsorgen adgang til stadig mer omfattende overvåkning av innsattes liv.
KROM er av den klare oppfatning at følgende prinsipp må være styrende for hele regelverket: Jo mer inngripende et kontrolltiltak er, desto sterkere må kravet være til et konkret, individuelt og etterprøvbart behov for tiltaket. Dette utgangspunktet har støtte i flere av de sentrale rettskildene og internasjonale standardene på området. Etter EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102 må inngrep i privatliv og kommunikasjon ha tilstrekkelig hjemmel, forfølge et legitimt formål og være nødvendige og forholdsmessige. Når inngrepene berører den fysiske integriteten og får en ydmykende eller nedverdigende karakter, aktualiseres også det absolutte vernet etter EMK artikkel 3 og Grunnloven § 93. Høyesteretts avgjørelser i HR-2021-1155-A og HR-2024-551-S viser at rutinemessige og lite individualiserte kroppsvisitasjoner kan krenke disse grensene. I HR-2024-551-S fremhevet Høyesterett blant annet at særlig inngripende kroppsvisitasjon må være forankret i overbevisende sikkerhetsbehov, og at rigide og udifferensierte rutiner ikke er forenlige med EMK artikkel 3.
Sivilombudets undersøkelser av blant annet kroppsvisitasjon og telefonkontroll har på tilsvarende måte vist risikoen ved kontrollordninger som over tid utvikler seg fra konkrete sikkerhetstiltak til generelle og rutinemessige praksiser. Et gjennomgående poeng i denne kritikken har vært behovet for klar hjemmel, konkret nødvendighetsvurdering, forholdsmessighet og tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier.
Mandelareglene, FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte, bygger på de samme grunnprinsippene. Etter regel 50 skal kontroll gjennomføres med respekt for menneskeverdet og være nødvendig og forholdsmessig i lys av et legitimt sikkerhetsbehov. Regel 52 fremhever at særlig inngripende kontrollformer, herunder nakenvisitasjon og undersøkelser av kroppens hulrom, bare skal benyttes når de er absolutt nødvendige, og under strenge krav til gjennomføringen. De europeiske fengselsreglene (European Prison Rules, EPR) gir tilsvarende føringer. De bygger blant annet på at innsatte beholder alle rettigheter som ikke lovlig er fratatt dem, at begrensninger skal være de minst omfattende som er nødvendige og forholdsmessige, og at livet i fengsel så langt som mulig skal tilnærmes de positive sidene ved livet utenfor. Reglene inneholder også mer konkrete standarder for blant annet personkontroll, forholdet til profesjonelle besøkende, maktbruk, kontakt med omverden og klageadgang. CPTs arbeid bygger på de samme grunnleggende hensynene. Komiteen har over tid fremhevet at sikkerhetstiltak i fengsel må utformes og praktiseres på en måte som reduserer risikoen for unødvendige eller ydmykende inngrep, og at særlig inngripende kontrollformer må være konkret begrunnet, forholdsmessige og underlagt effektive rettssikkerhetsgarantier.
Sett i sammenheng peker de ovennevnte kildene i samme retning: Kontroll i fengsel kan være nødvendig, men den må ha en klar rettslig forankring, være knyttet til et reelt og identifiserbart behov, gjennomføres med minst mulig inngrep og være underlagt effektiv dokumentasjon og overprøving. Det bør være et særlig krav om individualisering jo mer inngripende tiltaket er. Det bør også understrekes at vurderingen av nødvendighet og forholdsmessighet må omfatte den samlede belastningen av kontrolltiltakene som iverksettes. Når flere kontrolltiltak benyttes samtidig, må det stilles strengere krav til begrunnelsen for at den samlede kontrollutøvelsen er nødvendig og forholdsmessig.
Generelle regler for kontroll – ny § 26
KROM støtter at det etableres en felles inngangsbestemmelse for alle kontrolltiltak. Det er positivt at kontroll må være nødvendig, egnet og forholdsmessig, og at det minst inngripende tiltaket skal benyttes. Vi støtter også at samtidige kontrolltiltak skal vurderes samlet. KROM støtter videre at kontroll skal gjennomføres så skånsomt og hensynsfullt som mulig, med respekt for den kontrollertes integritet og verdighet, og at individuelle forhold som alder, helse, funksjonsevne og kjønn skal tas i betraktning.
Vi er imidlertid kritiske til bredden i de seks kontrollformålene. Kontroll kan blant annet begrunnes med behovet for å «gjennomføre straffen etter dens formål», «opprettholde ro og orden», «ivareta sikkerheten» og «ivareta samfunnets behov for beskyttelse». KDI erkjenner selv at formålene overlapper, men fremholder at dette gir en «fleksibel og dynamisk ramme». KROM mener at fleksibilitet for forvaltningen ikke kan gå på bekostning av forutberegnelighet for den som utsettes for inngrepet. Når kontrollformålene samlet favner svært bredt, øker risikoen for at det i praksis blir vanskelig å identifisere situasjoner hvor kontroll ikke kan begrunnes med ett eller flere av dem. Særlig formuleringen «ivareta samfunnets behov for beskyttelse» bør etter KROMs syn enten utgå eller konkretiseres vesentlig. Samfunnsvern er allerede et sentralt hensyn i straffegjennomføringen. Som selvstendig kontrollformål er formuleringen så vid at den gir liten materiell begrensning.
Kontroll basert på «forhold ved fengselet»
Et gjennomgående trekk ved lovforslaget er at kontroll på en rekke områder kan begrunnes ikke bare i forhold ved personen kontrollen rammer, men også i «forhold ved fengselet». Dette kan, ifølge høringsnotatet, omfatte blant annet fengselets sikkerhetsnivå og geografiske plassering, sammensetningen av innsattgruppen, rusmiddelsituasjonen, tidligere beslag og hendelser, nettverkstilknytning og troverdige opplysninger om uønsket aktivitet. Mistanken behøver uttrykkelig ikke være knyttet til en bestemt innsatt.
KROM aksepterer at det kan finnes situasjoner hvor kriminalomsorgen står overfor en reell risiko uten å kunne identifisere på forhånd hvilken person som representerer risikoen. Dette kan etter omstendighetene muligens legitimere mindre inngripende stikkprøvekontroller. Problemet er at lovforslaget lar samme type generelle risikovurderinger få betydning for langt mer inngripende tiltak.
EPR bygger på et motsatt utgangspunkt når særlig intensive sikkerhetstiltak er aktuelle. Regel 53.1 fastsetter at særskilte høysikkerhets- eller sikkerhetstiltak bare skal anvendes i unntakstilfeller, og etter regel 53.6 skal slike tiltak anvendes overfor individer og ikke grupper av innsatte. Kontroll basert på generelle fengselsforhold er ikke nødvendigvis uforenlig med EPR, men reglene uttrykker et viktig prinsipielt utgangspunkt: Når sikkerhetstiltak blir særlig inngripende, skal vurderingen individualiseres. KROM mener derfor at det nye regelverket i det minste bør etablere en tydelig trinnvis terskel: Generelle forhold ved fengselet kan etter omstendighetene muligens gi grunnlag for mindre inngripende kontroll eller stikkprøver, mens særlige integritetskrenkende tiltak må kunne knyttes konkret til den aktuelle personen eller en klart avgrenset situasjon der det foreligger et dokumentert og kvalifisert sikkerhetsbehov.
Overvåkning av fengselsområdet – ny § 27
KROM støtter at adgangen til overvåkning gis et tydelig lovgrunnlag. Dette fordi kriminalomsorgens eierrådighet neppe gir tilstrekklig hjemmel for omfattende eller systematisk overvåkning av innsatte eller andre enkeltpersoner. KROM mener også det er positivt at kameraovervåkning på innsattes celle og i felles sanitærrom uttrykkelig forbys.
Vi mener imidlertid at loven bør skille klarere mellom visuell overvåkning og kontroll som fanger opp lyd og kommunikasjon. Forslaget åpner blant annet for «overhøring» og bruk av teknisk utstyr. At innsatte oppholder seg i et fellesareal innebærer ikke at de har gitt avkall på enhver forventning om privat kommunikasjon. Fengselet er også deres bosted. Det bør være mulig å føre en alminnelig samtale med en annen innsatt uten en generell risiko for at kommunikasjonen blir registrert eller systematisk lyttet til. EPR regel 3 om minste nødvendige inngrep og regel 5 om normalitet støtter etter KROMs syn en differensiering mellom ordinær sikkerhetsovervåkning og overvåkning av kommunikasjon. Lydopptak eller systematisk overhøring bør derfor kreve et mer konkret og kvalifisert kontrollbehov enn ordinær visuell overvåkning av et område.
Til sammenlikning viser vi til Sivilombudets undersøkelsen SOM-2021-244 som gjaldt telefonkontroll i fengslene. Uttalelsen er omtalt i høringsnotatet på s. 119 flg i forbindelse med telefonkontroll. Selv om Høyesterett i HR-2024-775-A konkluderte med at avlyttingen i den konkrete saken hadde tilstrekkelig lovhjemmel, er dette ikke til hinder for at norske myndigheter kan gi innsatte et sterkere rettighetsvern enn det EMK krever. Høyesterett kom frem til at opptak manglet tilstrekkelig lovhjemmel, noe som må ses i lys av kravene til nødvendighet og forholdsmessighet, jf. avgjørelsens avsnitt 105. Både Sivilombudets uttalelse og Høyesteretts avgjørelse har en gjennomgang av internasjonale rettskilder og betydningen av retten til privatliv. KROM er bekymret for at en vid adgang til overvåkning av fengselsområdet, herunder ved bruk av opptak, strider med retten til privatliv etter EMK artikkel 8.
Innsattes personlige eiendeler – ny § 27 a
KROM støtter lovfestingen av at innsatte som utgangspunkt har rett til å bestemme over og bruke egne personlige eiendeler, og at fengselet skal føre oversikt over eiendelene, oppbevare dem forsvarlig og tilbakelevere dem.
EPR gir konkrete føringer for kontroll av personlige eiendeler. Regel 54.3 krever respekt både for den kontrollertes verdighet og vedkommendes eiendeler. Etter regel 54.8 skal den innsatte som hovedregel være til stede når egne personlige eiendeler undersøkes. Dette prinsippet bør etter KROMs syn fremgå også av norsk regelverk. Tilstedeværelse reduserer risikoen for misforståelser om hva som er funnet, hvor en gjenstand befant seg eller om eiendeler er skadet eller forsvunnet. Det har derfor en selvstendig rettssikkerhetsverdi.
KROM vil også understreke behovet for tydeligere rettssikkerhetsgarantier dersom kontroll av private eiendeler medfører skade på eller tap av eiendeler. Slike hendelser må dokumenteres, og innsatte må ha reell mulighet til å få forholdet undersøkt og eventuelle erstatningskrav vurdert. Dette er viktig fordi innsatte har begrensede muligheter til selv å beskytte og dokumentere forhold knyttet til sine personlige eiendeler.
Kontroll av innsattes rom – ny § 27 b
Forslaget slår fast at innsatte skal gis mulighet for privatliv på egen celle, men gir samtidig kriminalomsorgen generell adgang til å kontrollere cellen og alt som befinner seg der.
KROM mener at det må skilles tydelig mellom sikkerhetssjekk av selve rommet og gjennomgang av den innsattes private sfære. Det er legitimt at kriminalomsorgen regelmessig kontrollerer vinduer, låser, tekniske installasjoner, brannsikkerhet og andre forhold ved cellen. Dette kan ikke uten videre begrunne samme generelle adgang til å undersøke brev, private notater, fotografier og andre personlige eiendeler. Mandelareglene regel 50-51 krever at både person- og celleransaking skal være nødvendig og forholdsmessig, og gjennomføres med respekt for privatliv og menneskeverd. EPR regel 54.8 gir som nevnt en hovedregel om tilstedeværelse ved kontroll av egne eiendeler. KROM foreslår derfor at loven skiller mellom rutinemessig teknisk sikkerhetskontroll av cellen og gjennomgang av private eiendeler. Sistnevnte bør kreve et dokumenterbart kontrollbehov.
Biometriske personopplysninger – ny § 28
KROM er skeptisk til den teknologinøytrale utformingen av den foreslåtte hjemmelen. KDI foreslår adgang til å innhente og lagre biometriske personopplysninger og personlige kjennetegn for identitetsverifisering. Selv om det særlig er fotografi og fingeravtrykk som er tenkt brukt, er bestemmelsen uttrykkelig ikke begrenset til disse teknologiene. Begrunnelsen er blant annet å ta høyde for teknologisk utvikling.
KROM minner om at biometriske kjennetegn er unike, varig knyttet til den enkelte og kan ha et betydelig skadepotensial ved misbruk eller uautorisert tilgang. Etter KROMs syn tilsier dette mer, ikke mindre, presis lovregulering. EPR regel 54.2 fastsetter at situasjonene hvor kontroll er nødvendig, og kontrollens karakter, skal defineres i nasjonal lov. Selv om regelen primært retter seg mot ransaking og personkontroll, uttrykker den et relevant legalitetsprinsipp: sensitive kontrollformer bør gis klare rammer i selve loven. Fremtidig teknologi for ansikts-, iris-, stemme- eller annen biometrisk identifikasjon kan medføre andre og større personverninngrep enn fingeravtrykk. Nye teknologier bør derfor ikke automatisk falle inn under en åpen hjemmel uten ny vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet.
Ytre kontroll og visitasjon – ny § 28 a
KROM har forståelse for at mindre inngripende kontroll kan være nødvendig ved innsettelse, utganger og situasjoner hvor innsatte har hatt ukontrollert kontakt med omverden. Vi støtter at KDI legger til grunn at teknisk kontroll eller hund som hovedregel bør foretrekkes fremfor manuell visitasjon i den grad dette oppleves som mindre inngripende.
EPR regel 54.3 og 54.4 krever at personkontroll gjennomføres med respekt for den kontrollertes verdighet og at kontrollprosessen ikke skal være ydmykende. KROM mener dette også må ha betydning for hyppigheten av kontroll. Selv relativt moderate kontrollhandlinger kan bli belastende og institusjonaliserende dersom de utføres rutinemessig og hyppig.
Kroppsvisitasjon – ny § 28 b
Kroppsvisitasjon er etter KROMs syn et av de mest alvorlige spørsmålene i høringen. Forslaget åpner for kroppsvisitasjon når det er grunn til å anta at innsatte skjuler farlige, ulovlige eller ureglementerte gjenstander, men også når «konkrete og vektige forhold ved fengselet» tilsier kontroll. KDI presiserer at dette kan åpne for rutinemessig kroppsvisitasjon i bestemte situasjoner med forhøyet risiko.
Høyesteretts praksis tilsier betydelig tilbakeholdenhet. I HR-2021-1155-A og senere i storkammerdommen HR-2024-551-S ble norske rutiner for inngripende kroppsvisitasjon vurdert opp mot EMK artikkel 3. I HR-2024-551-S slo Høyesterett fast at særlig inngripende kroppsvisitasjoner må være tilstrekkelig forankret i overbevisende sikkerhetsbehov, og at rigide og udifferensierte rutiner ikke er forenlige med EMK artikkel 3. Høringsnotatet gjengir selv Høyesteretts uttalelse om at det i mange tilfeller må foretas en konkret vurdering av sikkerhetsrisikoen knyttet til den aktuelle innsatte.
Mandelareglene trekker i samme retning. Regel 50 krever at kontroll er nødvendig og forholdsmessig i lys av en faktisk sikkerhetsrisiko, mens regel 52 fastsetter at inngripende kontrollformer som nakenvisitasjon bare skal benyttes dersom de er absolutt nødvendige. Regel 54.2 i EPR krever at situasjonene hvor kontroll er nødvendig og kontrollens art defineres i lov. Regel 54.3-54.4 krever respekt for verdighet og forbyr ydmykende gjennomføring.
KROM mener at lovforslaget legger for stor vekt på Høyesteretts åpning for at enkelte spesifikke risikosituasjoner kan begrunne kontroll uten individuell mistanke, og for liten vekt på dommens hovedbudskap om individualisering, nødvendighet og vern mot rutinemessige kontrollregimer. At en klart identifisert situasjon er dokumentert forbundet med særlig høy risiko, er noe annet enn at et generelt risikobilde i et fengsel brukes til å legitimere gjentatte integritetsinngrep mot personer som ikke selv gir grunn til mistanke. Kroppsvisitasjon må, etter KROMs syn, som hovedregel kreve enten konkrete forhold ved den aktuelle innsatte eller en klart identifisert og dokumentert situasjon hvor risikoen har direkte sammenheng med den typen skjuling som kroppsvisitasjonen skal avdekke.
Hensynet til innsattes psykiske helse tilsier særskilt tilbakeholdenhet med gjennomføring av inngripende kontrolltiltak som kroppsvisitasjon. Forskning viser eksempelvis at posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er betydelig mer utbredt blant innsatte enn i befolkningen generelt. En systematisk kunnskapsoppsummering og metaanalyse fant at forekomsten av PTSD var om lag fem ganger høyere blant mannlige innsatte enn blant menn i befolkningen ellers, og om lag åtte ganger høyere blant kvinnelige innsatte enn blant kvinner i befolkningen generelt[1]. Videre tyder forskning på at situasjoner preget av maktubalanse, fysisk berøring og tap av kontroll kan utløse traumereaksjoner hos innsatte med tidligere traumeerfaringer[2]. Dette understreker betydningen av å ta hensyn til individuelle sårbarhetsfaktorer ved vurdering og gjennomføring av særlig integritetskrenkende kontrolltiltak som innebærer avkledning, kroppslig eksponering eller fysisk makt.
Videre reagerer KROM på forslaget om at kroppsvisitasjon bare «så langt som mulig» skal gjennomføres av ansatte av samme kjønn som den innsatte. Dette gir et klart svakere vern enn hva som legges til grunn i EPR og Mandelareglene. EPR regel 54.5 fastsetter kategorisk at personer bare skal visiteres av ansatte av samme kjønn. Også Mandelareglene regel 52 fastsetter at inngripende kontroll skal gjennomføres privat og av opplært personell av samme kjønn som den innsatte. Det er vanskelig å se hvorfor norsk lovgivning skal legge seg på en svakere standard ved et så integritetskrenkende tiltak som kroppsvisitasjon. Praktiske bemanningsproblemer fremstår ikke som en tilstrekkelig grunn til at en innsatt må gjennomgå nakenvisitasjon utført eller observert av personell av et annet kjønn. KROM mener derfor at «så langt som mulig» må tas ut, og at loven i stedet fastsetter at kroppsvisitasjon skal gjennomføres av ansatte av samme kjønn som den som visiteres. Eventuelle helt ekstraordinære nødssituasjoner får vurderes etter generelle nødrettslige regler, ikke bygges inn som et alminnelig bemanningsforbehold.
Bruk av fysisk makt – ny § 28 c
Forslaget gir adgang til bruk av fysisk makt for å gjennomføre kontroll av rom, ytre visitasjon og kroppsvisitasjon dersom innsatte ikke følger anvisninger, når kontroller er «strengt nødvendig» og mindre inngripende tiltak er forsøkt eller vurdert som åpenbart utilstrekkelige. KROM mener terskelen «strengt nødvendig» er riktig, men at bestemmelsen må vurderes sammen med vilkårene for selve kontrollen. Dersom adgangen til å bruke fysisk makt skal fremgå av loven, er det viktig at lovhjemmelen er tydelig utformet og gir grundig anvisning på den høye terskelen.
KROM mener det også bør vurderes om beslutninger om bruk av fysisk makt for å gjennomføre kontrolltiltak som hovedregel skal kreve forhåndsgodkjenning fra en overordnet. Dette vil kunne bidra til å sikre en mer betryggende vurdering av nødvendigheten og forholdsmessigheten ved særlig inngripende tiltak. I akutte situasjoner der slik godkjenning ikke kan innhentes uten å sette sikkerheten i fare, bør det stilles krav om særskilt dokumentasjon og etterfølgende kontroll av maktbruken.
Dersom en kroppsvisitasjon kan besluttes på grunnlag av generelle fengselsforhold, vil den foreslåtte bestemmelsen i ytterste konsekvens kunne føre til at en person med fysisk makt avkles på grunnlag av risiko som ikke konkret kan knyttes til vedkommende. KROM mener at bruk av fysisk makt forutsetter et konkret og kvalifisert sikkerhetsbehov, og at enhver slik hendelse journalføres med særskilt begrunnelse for både kontrollen og maktbruken.
Plassering på enerom med spesialtoalett – ny § 28 d
Forslaget utvider dagens hjemmel fra mistanke om skjulte rusmidler til også farlige eller ulovlige gjenstander og kommunikasjonsmidler i kroppens hulrom. Det kreves overveiende sannsynlighet, lege skal konsulteres, innsatte skal kunne rådføre seg med helsepersonell, og det skal føres kontinuerlig tilsyn. Avgjørelser kan treffes for inntil 12 timer av gangen.
Plassering på enerom med spesialtoalett er et svært inngripende tiltak. Det innebærer isolasjon, løpende observasjon og inngrep knyttet til helt private kroppslige funksjoner. Særskilte sikkerhetstiltak skal etter EPR regel 53.1 bare brukes i unntakstilfeller. Tiltakenes varighet og grunnlag skal være lovregulert, anvendelsen skal godkjennes for et bestemt tidsrom, og enhver forlengelse krever ny godkjenning. Det er viktig at enhver ny tidsperiode på spesialtoalett må bygge på en reell, ny vurdering av om sannsynlighetskravet fortsatt er oppfylt. Ordningen må ikke utvikle seg til rutinemessige forlengelser. KROM mener videre at loven bør utstyres med en absolutt øvre grense for hvor mange ganger et slikt vedtak kan fornyes.
Utvidelsen til «kommunikasjonsmiddel» bør dessuten begrenses til situasjoner hvor gjenstanden innebærer en reell sikkerhetsrisiko. Det bør ikke være tilstrekkelig at gjenstanden i seg selv er ureglementert.
Kroppslige undersøkelser – ny § 28 e
Kroppslige undersøkelser er blant de mest inngripende kontrolltiltak staten kan anvende. Forslaget omfatter blant annet røntgen, ultralyd, manuell undersøkelse, bruk av avføringsmidler og «andre medisinske metoder».
KROM mener at formuleringen «andre medisinske metoder» er for åpen. EPR regel 54.6 fastsetter at fengselsansatte ikke skal foreta interne kroppslige undersøkelser. Regel 54.7 fastsetter at intime undersøkelser knyttet til kontroll bare skal gjennomføres av lege. Mandelareglene regel 52 understreker tilsvarende at invasive undersøkelser bare kan gjennomføres når de er absolutt nødvendige, og under strenge krav til gjennomføringen. KROM mener at loven bør angi uttømmende hvilke kroppslige undersøkelsesformer som kan benyttes. Nye eller mer invasive metoder bør kreve ny lovgivervurdering.
Det er for øvrig viktig å opprettholde et klart skille mellom kriminalomsorgens sikkerhetsoppgaver og helsepersonells medisinske rolle. Helsepersonell skal ikke bli en integrert del av kriminalomsorgens kontrollapparat på en måte som svekker den innsattes tillit til helsetjenesten. I den grad det er nødvendig med svært inngripende kroppslige undersøkelser bør eksternt helsepersonell kontaktes og ikke den innsattes behandler(e) i fengselets helseavdeling.
Særskilt kontroll ved alvorlig hendelse eller trussel – ny § 28 f
KROM er særlig kritisk til denne bestemmelsen. Forslaget åpner for kontroll av alle innsatte og alle rom i en avdeling eller et helt fengsel dersom dette anses nødvendig for å avverge en alvorlig hendelse eller trussel. Kontrollregimet kan omfatte kroppsvisitasjon og opprettholdes i inntil 14 dager av gangen.
EPR regel 53 gjelder særskilte høysikkerhets- og sikkerhetstiltak. Slike tiltak skal bare benyttes i ekstraordinære situasjoner. Særlig viktig er regel 53.6, som fastsetter at slike tiltak skal anvendes på individer og ikke grupper av innsatte. Regel 53.4-53.5 krever dessuten beslutning for en bestemt periode og ny godkjenning ved forlengelse, mens regel 53.7 sikrer klagerett. Forslaget til ny § 28 f går i motsatt retning ved eksplisitt å hjemle et omfattende kollektivt kontrollregime. KROM er bekymret for at en generell kontrollhjemmel i realiteten kan åpne for rutinemessige kontrolltiltak overfor flere innsatte (på gruppenivå) i strid med EMK artikkel 8 og artikkel 3.
KROM er klar over at EPR regel 53 og den norske § 28 f ikke nødvendigvis regulerer fullstendig identiske tiltak. EPR kan derfor ikke uten videre forstås slik at enhver midlertidig kontroll av en hel avdeling er forbudt. Standarden gir imidlertid et tydelig uttrykk for det prinsipielle europeiske utgangspunktet om individualisering av særlig intensive sikkerhetstiltak, hvilket, slik forslaget nå står, svakt gjenspeiles i utformingen av § 28 f.
KROM mener også at begrepene «alvorlig hendelse» og «trussel mot sikkerheten» må defineres mer presist. Det må dessuten kreves en konkret sammenheng mellom hendelsen og den kontrollformen som eventuelt velges. En alvorlig hendelse kan ikke automatisk legitimere kroppsvisitasjon dersom kroppsvisitasjon ikke er egnet til å avverge den aktuelle risikoen. Vi mener videre at 14 dager utgjør en for lang første beslutningsperiode, og reagerer særlig på formuleringen «fjorten dager av gangen», som åpner for gjentatte perioder. Første beslutningsperiode bør forkortes vesentlig, enhver forlengelse bør kreve ny og skjerpet begrunnelse, og det bør fastsettes et absolutt tak på samlet varighet. For kollektiv kroppsvisitasjon må terskelen være særlig høy.
Rusmiddelkontroll – ny §§ 29 og 29 a
Det er positivt at urinprøve under direkte påsyn bare skal kunne brukes når dette er nødvendig for å forhindre manipulering, og at blodprøve krever samtykke og gjennomføres av helsepersonell. Direkte observasjon av urinprøvetaking er i seg selv et betydelig integritetsinngrep. Prinsippene i EPR regel 3 og Mandelareglene regel 50 om minste nødvendige inngrep tilsier at mindre inngripende prøvemetoder skal velges når disse er tilstrekkelige.
KROM er kritisk til at biologisk prøvetaking generelt kan begrunnes med «forhold ved fengselet». Utenfor klart definerte situasjoner hvor det foreligger et særskilt kontrollbehov bør personrettet biologisk kontroll ha en individuell begrunnelse.
I høringsnotatet er det vist til en avgjørelse fra Eidsivating lagmannsret der rutinemessige urinprøver uten konkret mistanke og begrunnelse utgjorde brudd på EMK. Direktoratet har særlig fremhevet at avgjørelsen ikke tok stilling til om rutinemessige urinprøver på generelt grunnlag var EMK-stridig. KROM opplyser i denne anledning om at det finnes et høyt antall underrettsavgjørelser hvor innsatte har fått kompensasjon i straffen fordi rutinemessige urinprøver var EMK-stridig. Vi viser blant annet til LB-2023-180782-2, LE-2025-70807, LE-2024-173265 og LE-2023-55773 med etterfølgende dom. Det er en etablert lagmannsrettspraksis at rutinemessige urinprøver uten konkret begrunnelse og mistanke utgjør brudd på EMK. Terskelen for rusmiddelkontroll bør, som for kroppsvisitasjonenes del, vurderes i lys av dette.
KROM vil prinsipielt understreke at rusmiddelbruk og rusmiddelproblemer blant innsatte må møtes med helsefaglig oppfølging, behandling og skadereduserende tiltak. Dette understøttes av forskning som viser at behandlings- og skadereduserende tiltak blant innsatte kan redusere alvorlige helseproblemer, herunder dødelighet, og bidra til redusert tilbakefall til kriminalitet[3]. Forskning har dessuten vist at behandlingsorienterte tilnærminger kan være mer effektive enn straffebaserte reaksjoner når det gjelder å redusere rusmiddelbruk og tilbakefall til kriminalitet[4]. Samlet understreker dette betydningen av at kriminalomsorgens håndtering av rusmiddelbruk bygger på en helsefaglig og rehabiliteringsorientert forståelse, fremfor en ensidig vektlegging av kontroll og sanksjoner.
Kontroll av besøkende og yrkesutøvere – ny §§ 30-30 e
EPR regel 54.9 fastsetter uttrykkelig at plikten til å ivareta sikkerheten må balanseres opp mot besøkendes privatliv. Regel 54.10 går enda lenger når det gjelder profesjonelle besøkende: kontrollordninger overfor eksempelvis advokater, sosialarbeidere og helsepersonell skal utformes i konsultasjon med relevante profesjonsorganisasjoner for å sikre en balanse mellom sikkerhet og retten til fortrolig profesjonell tilgang. Dette er direkte relevant for KDIs foreslåtte skille mellom «særskilte» og «utvalgte» yrkesutøvere.
KDI foreslår at enkelte utvalgte yrkesutøvere i stor grad skal kontrolleres som ordinære besøkende, blant annet fordi kriminalomsorgen kan ha begrenset kunnskap om personene. KROM mener dette er feil prinsipielt utgangspunkt. Graden av vern bør primært følge av yrkesutøverens funksjon, taushetsplikt og betydningen av fortrolighet, ikke av hvor godt vedkommende er kjent for kriminalomsorgen. KROM mener videre at de berørte profesjonsorganisasjonene må involveres særskilt i utformingen av forskrifter og retningslinjer for kontroll av slike besøk, i tråd med EPR regel 54.10.
Når det gjelder tilbakeholdelse av besøkende eller tjenesteytere i inntil fire timer, understreker KROM at dette er et alvorlig inngrep overfor personer som ikke er frihetsberøvet som følge av dom eller varetektsbeslutning. Vi er kjent med at firetimersregelen allerede fremgår av gjeldende rett (straffegjennomføringsforskriften § 3-24), og at muligheten for tilbakeholdelse ikke er foreslått utvidet, hverken hva gjelder tid eller personkrets. KROM er likevel kritisk til at fengselsansatte skal kunne iverksette en såpass inngripende frihetsberøvelse i opptil fire timer.
Retten til kontakt med omverden – ny § 31
KROM støtter at retten til kontakt med omverden uttrykkelig lovfestes. EPR understreker betydningen av dette. Etter regel 24.1 skal innsatte kunne kommunisere så ofte som mulig gjennom brev, telefon og andre kommunikasjonsformer med familie, andre personer og eksterne organisasjoner, og kunne motta besøk. Regel 24.4 fastsetter videre at besøksordningene skal gjøre det mulig å opprettholde og utvikle familierelasjoner på en så normal måte som mulig. Europarådets kommentar understreker at tap av frihet ikke skal innebære tap av kontakt med omverden, og at restriksjoner på kommunikasjon bør holdes på et minimum. Dette må også ses i sammenheng med normalitetsprinsippet i EPR regel 5 og tilbakeføringsprinsippet i regel 6. KROM støtter derfor bestemmelsen om at kriminalomsorgen aktivt skal legge til rette for kontakt med familie, nærstående og offentlige tjenester.
Vi mener likevel at lovteksten bør gå lenger når det gjelder fortrolig kommunikasjon. Forslaget fremhever at innsatte skal gis anledning til fortrolig kommunikasjon med familie eller nærstående «dersom dette er forsvarlig». KROM mener utgangspunktet bør snus: Fortrolighet bør være hovedregelen, mens kontroll bør være unntaket som må begrunnes, slik EMK-rettighetene i artikkel 8 også er bygget opp. Ressurs- og bemanningsproblemer kan heller ikke gjøre kontaktretten illusorisk.
Det er også en helsemessig begrunnelse for å verne om innsattes kontakt med omverdenen. Forskning har vist at sosial støtte og kontakt gjennomgående er forbundet med færre symptomer på depresjon, angst og posttraumatisk stress blant innsatte, mens ensomhet er forbundet med økte psykiske helseplager[5]. Forskning har dessuten vist at besøk under fengselsoppholdet er forbundet med redusert risiko for tilbakefall til kriminalitet etter løslatelse[6]. Disse funnene understreker betydningen av å legge til rette for at innsatte kan opprettholde meningsfull kontakt med familie, venner og andre støttende relasjoner. Kontrolltiltak som begrenser slik kontakt må derfor vurderes i lys av mulige konsekvenser for innsattes psykiske helse og muligheter for tilbakeføring til samfunnet.
Kontroll av post – ny § 31 a
Forslaget gir kriminalomsorgen adgang til å kontrollere innholdet i både fysisk og elektronisk korrespondanse når forhold ved den innsatte, kommunikasjonspartneren, forsendelsen eller fengselet gjør det nødvendig.
KROM mener loven bør skille tydelig mellom kontroll av selve forsendelsen og innsyn i kommunikasjonens innhold. Teknisk eller fysisk kontroll kan ofte avdekke ulovlige gjenstander uten at brevet leses. Gjennomlesning er et langt sterkere inngrep i privatlivet og korrespondansevernet etter EMK artikkel 8. EPR regel 24 legger betydelig vekt på innsattes rett til kommunikasjon og på at restriksjoner skal holdes på et nødvendig nivå. KROM mener derfor at gjennomlesning bør kreve et mer konkret grunnlag enn den ordinære sikkerhetskontrollen av en forsendelse. Generelle forhold ved fengselet bør ikke være tilstrekkelig til å gjøre innholdslesing til rutine.
Telefon- og videosamtaler – ny § 31 b
Telefonkontroll må vurderes i lys av både Sivilombudets uttalelser og HR-2024-775-A. Sivilombudet fant at den rutinemessige telefonkontrollen som var praktisert i fengsler med høyt sikkerhetsnivå ikke oppfylte kravene etter EMK artikkel 8. Høyesterett kom senere til at den konkrete sporadiske stikkprøvebaserte avlyttingen som ble vurdert i HR-2024-775-A lå innenfor statens handlingsrom. Høringsnotatet redegjør selv for denne forskjellen.
Høyesterett aksepterte at en effektiv stikkprøveordning etter omstendighetene kan måtte omfatte alle eller praktisk talt alle innsatte, selv om det ikke foreligger individuell mistanke. Samtidig fant Høyesterett at opptakene i den konkrete saken manglet lovhjemmel. KROM minner om at dommen gjaldt sporadisk kontroll av telefonsamtaler. Den gir, slik vi ser det, ikke en generell godkjenning av kontinuerlig avlytting, og langt mindre av opptak, langvarig lagring eller andre mer intensive overvåkningsformer. Dette må ses i lys av EPR regel 24: Kommunikasjon kan underlegges nødvendig kontroll av hensyn til blant annet sikkerhet og forebygging av kriminalitet, men restriksjoner skal ikke gå lenger enn nødvendig og må fortsatt sikre et akseptabelt nivå av kontakt.
Digitale enheter og plattformer – ny § 31 c
KROM støtter at høringsnotatet anerkjenner betydningen av digitale tjenester for utdanning, arbeid, velferdstjenester og tilbakeføring.
Digital tilgang er i dag en grunnleggende forutsetning for samfunnsdeltakelse. Bank, Nav, offentlige tjenester, utdanning, arbeidssøking, helsekommunikasjon og sosial kontakt er i økende grad digitalisert. KROM mener derfor at vilkåret om at digital tilgang skal være «avgjørende» for arbeid, utdanning eller velferdstjenester er for strengt. Det bør være tilstrekkelig at tilgangen har vesentlig betydning for normalisering, rehabilitering, kontakt, samfunnsdeltakelse eller tilbakeføring.
Kontrollhjemlene i § 31 c er svært omfattende. De omfatter blant annet samtidig pålogging, logging av aktivitet, speiling av enheten, dataavlesning og gjennomgang eller uthenting av innhold. Disse kontrollformene har svært forskjellig inngrepsgrad. En enkel registrering av tidspunkt for innlogging er noe fundamentalt annet enn sanntidsspeiling av en skjerm eller gjennomgang av private meldinger, dokumenter, historikk og søk. KROM mener derfor at loven må etablere separate inngangsvilkår for ulike grader av digital kontroll. Dataavlesning, innholdsinnsyn og speiling bør kreve et konkret og kvalifisert behov. Slike kontrollformer bør ikke kunne begrunnes bare med generelle forhold ved fengselet.
Besøk – ny § 31 d
KROM støtter at retten til besøk lovfestes og at fysisk kontakt bare kan begrenses helt unntaksvis. EPR regel 24.4 understreker at besøksordninger skal legge til rette for at familerelasjoner kan opprettholdes på en så normal måte som mulig. Fysisk kontakt kan ha stor betydning, ikke minst mellom foreldre og barn. Glassvegg eller forbud mot berøring må derfor være unntak og ikke generelle sikkerhetsrutiner. EPR regel 54.9 understreker også at sikkerhetsbehov ved kontroll av besøkende må balanseres opp mot de besøkendes rett til privatliv.
Ved kontroll av besøk som involverer barn, må hensynet til barnets beste tillegges særskilt vekt. FNs barnekonvensjon artikkel 3 fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, mens artikkel 9 nr. 3 verner barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med en forelder som barnet er adskilt fra, med mindre dette er i strid med barnets beste. KROM mener derfor at beslutninger om kontrolltiltak som begrenser kontakt mellom innsatte foreldre og barn, må bygge på en konkret vurdering av konsekvensene for barnet. Generelle sikkerhetshensyn eller praktiske forhold ved fengselet kan ikke erstatte en slik vurdering.
KROM mener at avlytting av et besøk bør ha et høyere inngangsvilkår enn ordinær observasjon. At fengselet har høyt sikkerhetsnivå eller generelle sikkerhetsutfordringer bør ikke alene gjøre private familiesamtaler tilgjengelige for ansatte.
Opptak og etterfølgende kontroll – ny § 31 e
KROM går imot sentrale deler av denne bestemmelsen. HR-2024-775-A er særlig relevant. Høyesterett aksepterte sporadisk telefonavlytting etter en konkret vurdering, men fant at opptak av telefonsamtalene manglet tilstrekkelig lovhjemmel. At lovgiver nå vedtar en eksplisitt hjemmel kan løse legalitetsproblemet, men ikke automatisk spørsmålet om nødvendighet og forholdsmessighet etter EMK artikkel 8.
Et opptak innebærer et sterkere inngrep enn samtidig avlytting. Kommunikasjonen fikseres, lagres og kan gjenfinnes og undersøkes etter at samtalen er over. KROM reagerer særlig på at § 31 e åpner for opptak begrunnet med at etterfølgende kontroll er mindre ressurskrevende, eller fordi kriminalomsorgen mangler kapasitet til å gjennomføre samtidig kontroll. Dette må ses opp mot EPR regel 4, som uttrykkelig fastsetter at fengselsforhold som krenker innsattes menneskerettigheter ikke kan rettferdiggjøres med mangel på ressurser. Regel 4 gjelder riktignok menneskerettighetskrenkelser og innebærer ikke at ressurshensyn er irrelevante for enhver praktisk beslutning. Men prinsippet er viktig: Ressursknapphet kan ikke brukes som et selvstendig argument for å senke menneskerettsvernet. Det er etter KROMs syn særlig problematisk hvis mangel på personale gjør at staten velger en mer personverninngripende kontrollmetode enn den ellers ville ha valgt. KROM mener derfor at § 31 e bokstav d (om ressursbesparelse) og bokstav e (om manglende kapasitet) må utgå som selvstendige grunnlag for opptak.
Vi mener også at den generelle lagringstiden på inntil tre måneder er for lang. Dersom gjennomgangen ikke avdekker informasjon som er relevant for kontrollformålet, bør opptaket slettes umiddelbart etter kontrollen.
Kontakt med særskilte og utvalgte yrkesutøvere – ny § 31 f
KROM støtter det sterke vernet av kommunikasjon med særskilte yrkesutøvere, herunder advokater. Forslaget fastsetter at kontroll ikke skal gripe inn i fortrolig kommunikasjon. Det er derimot vanskelig å forstå hvorfor kommunikasjon med blant annet lege, sykepleier, psykolog og tros- eller livssynspersonell skal ha et svakere vern, hvor fortroligheten bare skal respekteres «så langt som mulig».
EPR regel 42.3 fastsetter at ordinære regler om medisinsk konfidensialitet skal respekteres ved undersøkelse og behandling av innsatte. Regel 54.10 fastsetter at kontrollregler for profesjonelle besøkende som juridiske rådgivere, sosialarbeidere og helsepersonell skal utformes slik at det oppnås balanse mellom sikkerhet og retten til fortrolig profesjonell tilgang, og at relevante profesjonsorganisasjoner skal konsulteres. KROM mener dette taler klart for sterkere vern enn det som foreslås. Vi mener at kommunikasjonens innhold med helsepersonell og andre lovbestemt taushetspliktige yrkesgrupper skal være utilgjengelig for kriminalomsorgen. Eventuelle sikkerhetsbehov må møtes gjennom kontrollformer som ikke gir innsyn i taushetsbelagte opplysninger.
Nektelse eller avbrytelse av kontakt – ny § 31 g
KROM er kritisk til at kontakt kan nektes eller avbrytes fordi den vil kunne medføre en «reell og merkbar forstyrrelse av ro og orden». Begrepet er vidt og risikerer å gjøre inngrep i kontaktretten til et ordinært ordensmiddel. EPR regel 24 bygger på at kontakt med omverden er en grunnleggende del av fengselsregimet og at restriksjoner må begrenses til det som er nødvendig. Regel 60.4 fastsetter dessuten at selv disiplinærstraff ikke kan innebære et totalt forbud mot familiekontakt. KROM mener derfor at det må kreves en alvorlig forstyrrelse av orden, en klar årsakssammenheng mellom kontakten og forstyrrelsen, og at mindre inngripende tiltak er forsøkt eller konkret vurdert som utilstrekkelige. Kontakt med omverden må ikke fungere som en disiplinærfordel som kan trekkes tilbake som (uformell) reaksjon på vanskelig eller uønsket adferd.
Rutiner og rutinemessig kontroll – ny § 32
KROM støtter at kontrollrutiner skal være skriftlige, bygge på dokumenterbare og oppdaterte vurderinger og vurderes regelmessig. Vi mener imidlertid at interne rutiner ikke i seg selv kan legitimere kontroll. En rutine kan være både skriftlig og oppdatert, men likevel bygge på et for generelt eller svakt faktisk grunnlag. Dette er særlig viktig for kontrollformer som kan komme i konflikt med Høyesteretts advarsel mot rigide og udifferensierte rutiner.
Informasjon og medvirkning – ny § 32 a
Det er positivt at innsatte skal få informasjon om kontrollens grunnlag, hvordan den skal gjennomføres og mulige konsekvenser, og at informasjonen skal gis på en måte vedkommende forstår. KROM registrerer høringsnotatets angivelse av at forhåndsinformasjon i enkelte tilfeller kan undergrave formålet med kontrollen. Unntakene bør imidlertid praktiseres snevert, og ved inngripende kontroll må etterfølgende informasjon gis dersom forhåndsinformasjon ikke var mulig.
Journalføring, begrunnelse og overprøving – ny § 32 b
KROM støtter kravet om registrering og journalføring. Dette er nødvendig for å sikre notoritet og gjøre det mulig å avdekke systematiske kontrollmønstre. Vi vil samtidig understreke at dokumentasjonskravet må innebære en reell og konkret vurdering i hver enkelt sak. Standardiserte formuleringer eller forhåndsutfylte begrunnelser kan ikke erstatte en etterprøvbar vurdering av det faktiske kontrollbehovet, muligheten for mindre inngripende alternativer og tiltakets samlede belastning for den innsatte.
Vi motsetter oss den begrensede ordningen for overprøving. For flere inngrep kan den innsatte, etter forslaget, kreve en etterfølgende begrunnelse og deretter fremsette en «innsigelse». Innsigelsen behandles av fengselets egen ledelse, og den nye vurderingen er begrenset til om tiltaket var uforholdsmessig. Dette er ikke et fullgodt alternativ til ordinær klage. Det bør også kunne prøves om kontrollen hadde tilstrekkelig hjemmel, om inngangsvilkårene var oppfylt, om faktagrunnlaget var korrekt, om mindre inngripende tiltak var vurdert og om saksbehandlingsreglene ble fulgt. EPR regel 53.7 fastsetter uttrykkelig klagerett for innsatte som underlegges særskilte sikkerhetstiltak. Regel 70 etablerer dessuten en generell standard om at innsatte skal ha gode muligheter til å fremsette anmodninger og klager. Også HR-2024-775-A er relevant. Høyesterett la ved vurderingen av telefonkontrollen blant annet vekt på de rettssikkerhetsgarantiene og klagemulighetene som eksisterte. Det er derfor vanskelig å forsvare en lovgivningsstrategi hvor Høyesteretts aksept av kontrolladgangen påberopes samtidig som man reduserer betydningen av de rettssikkerhetsgarantiene som inngikk i Høyesteretts vurdering. En ordning der kontrolltiltak i hovedsak vurderes av den samme institusjonen som har besluttet og gjennomført dem, gir ikke tilstrekkelige garantier for en uavhengig og betryggende vurdering. Det må dessuten sikres at innsatte har reell adgang til domstolsprøving av spørsmål om kontrolltiltaks lovlighet, herunder ved påståtte krenkelser av grunnleggende rettigheter.
KROM er kritisk til at forslaget gjennomgående legger opp til at bare enkelte av beslutningene om kontrolltiltak skal behandles etter forvaltningslovens regler om enkeltvedtak. KDI foreslår at de tiltakene som vurderes som mest inngripende, blant annet plassering på enerom med spesialtoalett, kroppslig undersøkelse og enkelte inngrep i kontakten med omverden, skal følge reglene om enkeltvedtak. For andre kontrolltiltak foreslås mer begrensede krav til begrunnelse og overprøving.
Vi mener at det bør legges større vekt på kontrolltiltakenes faktiske betydning for den enkelte innsatte. En rekke av tiltakene som etter forslaget ikke nødvendigvis skal behandles som enkeltvedtak, kan innebære betydelige inngrep i personlig integritet og privatliv. Dette gjelder særlig kroppsvisitasjon og rusmiddelkontroll. At et tiltak har klar hjemmel i lov eller inngår i kriminalomsorgens ordinære kontrollvirksomhet gjør ikke behovet for rettssikkerhetsgarantier mindre. Reglene om enkeltvedtak har nettopp som formål å sikre en betryggende saksbehandling ved avgjørelser av særlig betydning for den enkelte, blant annet gjennom krav til utredning, begrunnelse og adgang til klage. For innsatte, som befinner seg i et markant avhengighets- og maktforhold til kriminalomsorgen, er slike garantier særlig viktige.
KROM mener derfor at lovforslaget bør bygge på et klarere utgangspunkt om at individuelle beslutninger om integritetsinngripende kontrolltiltak skal behandles som enkeltvedtak. Eventuelle unntak bør begrenses til klart mindre inngripende, rutinemessige kontrollhandlinger der det ikke foretas en individuell beslutning rettet mot en bestemt person. En slik regulering vil gi større forutberegnelighet, bedre dokumentasjon av grunnlaget for inngrep, og reell mulighet for etterfølgende kontroll av om vilkårene for tiltaket var oppfylt og om inngrepet var nødvendig og forholdsmessig.
Funn, beslag og destruering – ny § 32 c
KROM støtter at funn skal journalføres og at reglene om håndtering av gjenstander tydeliggjøres. Det bør imidlertid trekkes et skarpt skille mellom ulovlige, farlige og bare ureglementerte gjenstander. At en ellers lovlig gjenstand ikke er tillatt i et bestemt fengsel, gjør ikke gjenstanden ulovlig. Dette bør få betydning for hvilke tiltak kriminalomsorgen kan treffe. Lovlige, men ureglementerte, gjenstander bør ikke destrueres. Innsatte bør gis en reell anledning til å sende gjenstanden ut, få den hentet eller få den oppbevart på annen forsvarlig måte. Dersom muligheten til sistnevnte ikke overholdes i praksis bør den innsatte gis informasjon om hvordan vedkommende kan fremme et erstatningskrav mot fengselet. Straffeprosessuelt beslag og kriminalomsorgens administrative tilbakeholdelse bør også holdes klart adskilt.
Ressurshensyn og rettssikkerhet
KROM vil avslutningsvis fremheve et gjennomgående og prinsipielt spørsmål i høringsnotatet. KDI viser til kriminalomsorgens ressurs- og bemanningssituasjon og fremholder at gjennomførbarhet har betydning også ved utformingen av krav til blant annet dokumentasjon, beslutningsform, begrunnelse, klagerett og overprøving. KROM mener at dette utgangspunktet må møtes med betydelig skepsis.
EPR regel 4 fastsetter at fengselsforhold som krenker innsattes menneskerettigheter ikke kan rettferdiggjøres med mangel på ressurser. Vi er klar over at enhver forvaltning må ivareta ressursmessige hensyn, og at EPR regel 4 ikke innebærer at økonomi og bemanning aldri kan tillegges betydning ved praktisk organisering. Poenget er et annet: Ressursproblemer kan ikke brukes til å redusere de rettslige garantiene som kreves for at inngrep skal være forsvarlige. Dette problemet oppstår særlig på to steder i forslaget: Etter § 31 e kan mangel på kapasitet begrunne at privat kommunikasjon tas opp og lagres fremfor å kontrolleres i sanntid, og etter § 32 b brukes ressurs- og effektivitetshensyn som argument mot ordinær klagebehandling.
Konsekvensen kan bli at mangel på ressurser først brukes som grunnlag for mer inngripende kontroll, og deretter som begrunnelse for svakere overprøving av kontrollen. KROM mener dette er prinsipielt uakseptabelt. Dersom kriminalomsorgen ikke har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre kontrollen på en menneskerettslig og rettssikker måte, er løsningen å sikre nødvendige ressurser eller redusere kontrollomfanget – ikke å svekke rettighetene til den som kontrolleres.
Ta gjerne kontakt med oss (krom@krom.no) dersom det er spørsmål knyttet til dette høringssvaret.
[1] f.eks. Baranyi, G., et al. (2018). Prevalence of posttraumatic stress disorder in prisoners. Epidemiologic Reviews, 40(1), 134-145.
[2] f.eks. Kelman, J., et al. (2024). How does a history of trauma affect the experience of imprisonment for individuals in women’s prisons: a qualitative exploration. Women & Criminal Justice, 34(3), 171-191.
[3] f.eks. Macdonald, C., et al. (2024). Interventions to reduce harms related to drug use among people who experience incarceration: systematic review and meta-analysis. The Lancet Public Health, 9(9), 684-699.
[4] f.eks. Tomaz, V., et al. (2023). Criminal reactions to drug-using offenders: a systematic review of the effect of treatment and/or punishment on reduction of drug use and/or criminal recidivism. Frontiers in Psychiatry, 14. https://doi.org/10.3389/fpsyt.2023.935755
[5] f.eks. Machado, N., et al. (2024). The relationship of social contacts with prisoners’ mental health: a systematic review. Public Health, 234, 199-216.
[6] f.eks. Duwe, G., & Clark, C. (2013). Blessed be the social tie that binds: the effects of prison visitation on offender recidivism. Criminal Justice Policy Review, 24(3), 271-296.