Justis- og beredskapsdepartementet

Høring NOU 2024: 12 Håndheving av mindre narkotikaovertredelser, Justis- og beredskapsdepartementet, deres ref.: 24/3570 

Vi viser til departementets høringsbrev i saken av 24. 06. 2024, med frist 24. 09.2024, og vi takker for muligheten til å delta i høringen.

Norsk forening for kriminalreform (KROM) ble stiftet i 1968, og er en partipolitisk og religiøst uavhengig forening som arbeider for en menneskeverdig kriminalpolitikk.

Rushåndhevingsutvalget ble oppnevnt i statsråd 11. mai 2023, for å utrede utvalgte strafferettslige og straffeprosessuelle spørsmål i tilknytning til regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Ifølge regjeringen er utvalgets innstilling et ledd i en større forebyggings- og behandlingsreform på rusfeltet som skal forankres i en stortingsmelding, som skulle legges fram i begynnelsen av 2024. Det er nå forskjøvet til 2025, så i skrivende stund vet man fortsatt ikke hva regjeringens reform på forebygging og behandlingsfeltet vil romme.

Rusreformutvalgets utredning i NOU 2019:26 – Rusreform fra straff til hjelp, omhandlet overføring av samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektor til helsetjenesten. KROM mener at det er behov for en rusreform på alle nivåer; forebygging, behandling og straff. Strafferettslig kontroll og nulltoleranseperspektivet som har preget norsk narkotikapolitikk, har også vært rammeverk for både det rusforebyggende arbeidet, behandlingstilbudet i rusfeltet og skadereduksjonstiltakene.  Det er derfor beklagelig at regjeringens varslede reform bunner i avvisning av rusreformutvalgets forslag om å avkriminalisere bruk og besittelse for egen bruk, og ikke erkjennelse om behovet for at hele den ruspolitiske tilnærmingen må reformeres. 

De unge og de tunge

Målet med rushåndhevelsesutvalgets utredning er å sikre politiet fortsatt bruk av tvangsmidler, og straffefrihet for mennesker med rusmiddelavhengighet; sagt med andre ord så skal politiets virksomhet fortsatt dreie seg å avdekke bruk av rusmidler. Det nye i dette er at mennesker med rusmiddelavhengighet ikke skal straffes for bruk og besittelse til eget bruk. Men de skal fortsatt være kriminalisert.

Rekreasjonsbrukere skal derimot møtes med straffesanksjoner som betinget påtaleunnlatelse som er to års prøvetid og for denne gruppen, vilkår om for eksempel et års rusfrihet ved jevnlig avlevering av testing som kan bevise at man er rusfri. I mange år har unge mennesker vært tvunget til å delta i en svært ydmykende og integritetskrenkende affære. Vi kan være enig med utvalget i at spytteprøver er mindre belastende og krenkende enn å måtte pisse under oppsyn, men her vil det også avhenge av konteksten det skjer i. Uansett så er spørsmålet om hvilken effekt det gir, og per i dag finnes det ingen systematisk kunnskap på at tiltaket har en positiv effekt.  

Noen kan være ekstra uheldig som for eksempel de som tilhører gruppen som omtales som eksperimentbrukere, at man støter på politikontroll akkurat den dagen man hadde bestemt seg for å prøve cannabis og tok et trekk av jointen. Eventuelt at man innrømmer for politiet at man har prøvd hasj et par ganger med de følger det kan få.

Uenig i premissene

KROM er helt uenig i premissene i Rushåndteringsutvalgets mandat og utvalget selv legger til grunn; at kriminalisering av bruk og besittelse til eget bruk har en forebyggende og individual- og allmennpreventiv effekt, og at politiet mangler virkemidler til å håndheve narkotikabestemmelsene. 

Det er ingen empirisk grunnlag for å hevde at straffetrusselen regulerer bruk. Både i Norge og andre land i Europa har for eksempel unges bruk av cannabis svingt opp og ned uten at det har vært endring i lovbestemmelsene. Og som organisasjonen Law Enforcement Action Partnership (LEAP - Scandinavia), skriver sitt innspill til utvalget (17. november 2023), har politiet har tilstrekkelige hjemler for å kunne straffeforfølge kriminalitet, og det finnes ingen legitim begrunnelse for politiets bruk tvangsmidler som ransaking av person og mobiltelefon, for å bevise bruk eller jakte etter brukerdoser. 

Det gir for det første ikke mening at politiets ressurser skal brukes til å avdekke bruk. Både i Norge og Europa bruker folk flest cannabis, og det gir heller ikke mening at unge mennesker skal sluses inn i straffeapparatet for å ha inntatt et rusmiddel som i mange andre land i dag selges over disk.  Selv om man benytter påtaleunnlatelse er den unge fortsatt som kriminell å regne, og det rusforebyggende arbeidet er fortsatt i straffesporet noe som kan bidra til å sementere personen som outsider. Det forebyggende arbeidet burde derfor overlates til profesjoner som har sosialfaglig kompetanse på miljøarbeid blant unge. 

For det andre gir det heller ikke mening i at vi skal ha en ruspolitikk som driver mennesker inn i stigmatiserings- og marginaliseringsprosess, og når hen kommer ut passe kontroll- og behandlingsskadet skal storsamfunnet vise omsorg og frita hen for straff.

Utvalget har heldigvis innsett at politiets bruk av «tegn og symptomer», ikke holder mål, og at ikke alle rusmiddelavhengig fyller den stereotype utslåtte injiserende misbrukerfiguren som preger norsk ruspolitikk. Utvalget overlater derfor den jobben til domstolene, og den mistenkte selv å samtykke til at det skaffes tilveie nok bevis til å kunne gi ubetinget påtaleunnlatelse. 

Retten setter diagnose  

KROM mener – i likhet med flere andre høringsinstanser, at det er dypt bekymringsfullt at man tenker seg mulighet for rettslig avgrensning av begrepet rusavhengig, som er en medisinsk diagnose. Årsakene til problematisk rusmiddelbruk er både komplekse og sammensatte, og begrepet rusavhengig er først og fremst en rettighetsutløsende diagnose gjeldende for stoffbrukeren innenfor helse- og behandlingsapparatet.

Ikke bare forkastes rettsstatsidealet om likhet for loven, men det legges også opp til en type elendiggjøring som gir assosiasjoner til den elendighetskulturen Evy Frantzen beskriver i boken «Metadonmakt» (2001). For å bli tatt med i metadonprogrammet måtte man kunne bevise at man hadde vært igjennom x-antall behandlingsopphold og hatt x-antall overdoser med mer.

Som vi forstår det er det politi og påtalemyndighetene som skal drive informasjonsinnhenting, og vi kan ikke forstå annet enn at det må avle mye byråkrati og være ressurskrevende. Et annet er som Datatilsynet påpeker; håndtering av personvern. Utvalget har ingen personvernkonsekvensvurdering i det som må bli flyt av informasjon mellom ulike offentlige etater. 

Omkostninger av forbudet

Det er et slående trekk ved NOUens nesten 400 tettskrevne sider; mangelen på vurderinger og betraktninger om de samfunnsmessige kostnadene ved å opprettholde et forbud mot bruk og besittelse til eget bruk. I gjennomgangen av internasjonale lovverk og menneskerettighetskonvensjonene er utvalget opptatt om de er til hinder for kriminalisering, og konkluderer med at det er hverken barnekonvensjonen eller den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. 

De samfunnsmessige omkostningene av forbudslinjen vurderes ikke.

Som Pro Sentret viser til så tok narkotikautløste dødsfall livet av 1282 mennesker i årene fra 2020 til 2023. Det er flest mennesker i 30-40 årene som dør; i 2023 var snittalderen på menn 43 år og for kvinner 47 år. Ifølge Folkehelseinstituttet (FHI), har andelen kvinner som dør av narkotikautløste årsaker vært en økende trend; i 2013 døde 58 kvinner, mens i 2023 døde 115 kvinner.

Stigma rammer ikke bare mennesker med et uttalt rusmiddelavhengighetsproblem.  Etterlatte og pårørende til mennesker som dør av overdoser møtes ikke med kriseteam og åpne kirkedører, men har vært nødt til å håndtere sorg, trauma og skammen alene. Fengslene har blitt fylt opp av mennesker med rusproblemer. Man har etablert et narkotika-kontrollregime som fungerer som en overbygning for straffegjennomføring, er ekstremt kostnadskrevende og som blant annet har legitimert at fanger har blitt utsatt for blant annet en ekstrem og menneskerettighetskrenkende kroppsundersøkelse.

Kriminalisering, straff og stigma bidrar også til å heve terskelen for å snakke om bruk, eller søke hjelp om man er i ferd med å utvikle et problematisk rusmiddelbruk. Man risikerer tap av omsorg for barn, miste jobben, tap av førerkort etc. etc. om man formidler i møte med fastlege og helsepersonell at man har et problem med rusmidler. 

Sist, men ikke minst er Rushåndhevingsutvalget et gufs fra fortiden. Både nasjonalt og internasjonalt har man de ti siste årene endret tilnærming fra nulltoleranse og forbud til folkehelseperspektiv.  Rusreformutvalgets innstilling i 2019, var på alle måter et tegn i tiden.

KROM har i alle år tatt til orde for en narkotikapolitikk som er basert på menneskerettigheter og har som mål å redusere skader av bruk. Vi har pekt på at i likhet med løsgjengerloven har narkotikaforbudet vært en klasselov; det er de økonomiske ressurssvake gruppene i samfunnet som jages av politi, befolker rusfeltets tjenestetiltak og har fylt opp fengslene.

Som juristprofessor (em) Aslak Syse konkluderte med i artikkelen «Hva er galt med norsk narkotikapolitikk» (2011):

«Avkriminalisering er effektiv skadereduksjonspolitikk, den vil redusere antall lovbrytere og bedre den sosiale situasjonen for grupper av samfunnets tapere. Det kan ikke være politiets oppgave å regulere borgernes rusbruk, og fengsel kan umulig være egnet oppholdssted for folk som primært har rusproblemer eller rusmiddelskader. En avkriminalisering vil også gi behandlingsapparatet friere hender til en imøtekommende og utprøvende holdning i møte med narkobrukere.»

KROM oppfordrer folkevalgte til å forkaste Rushåndhevingsutvalgets innstilling, og jobbe for en kunnskaps- og menneskerettighetsbasert narkotikapolitikk.

Oslo 24.09. 2024

Styret i KROM

De øvrige høringssvarene kan leses her