HØRINGSSVAR: REVIDERTE RETNINGSLINJER TIL STRAFFEGJENNOMFØRINGSLOVEN FOR FOREBYGGING OG HÅNDTERING AV SELVMORDSFORSØK, SELVMORD OG SELVSKADENDE HANDLINGER, REF. 202412962-1

Vi viser til Kriminalomsorgsdirektoratets (KDI) høringsbrev i saken av 20.09.2024. Med dette ble forslag til nye retningslinjer til straffegjennomføringsloven for forebygging og håndtering av selvmordsforsøk, selvmord og selvskadende handlinger i kriminalomsorgen sendt på høring. Høringsfristen er 20.12.2024.

Vi vil bemerke at Norsk forening for kriminalreform (KROM) ikke var oppført på listen over høringsinstanser. Vi tillater oss likevel å levere et høringssvar, og vi ber om å bli oppført som høringsinstans ved kriminalomsorgens fremtidige høringer.

Norsk forening for kriminalreform (KROM) ble stiftet i 1968 og er en partipolitisk og religiøst uavhengig forening som arbeider for en menneskeverdig kriminalpolitikk. I foreliggende høringssvar følger KROMs merknader til høringen.

Bakgrunn

Selvmord og selvmordsforsøk er et betydelig problem i kriminalomsorgen. 53 % av alle dødsfall i norske fengsler kan attribueres til selvmord, og det er betydelig høyere forekomst av selvmord blant innsatte i Norge sammenliknet med gjennomsnittet i Europa (Bukten & Stavseth, 2021). Statens (kriminalomsorgens) plikt til å forebygge selvmord i fengsel er knyttet til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 2 (retten til liv), og er også utdypet i De europeiske fengselsreglene og FNs standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene).

I sin særskilte melding til Stortinget i 2019 uttrykte Sivilombudets forebyggingsenhet sterk bekymring om isolasjonsbruk i norske fengsler, og understreket sammenhengen mellom isolasjon og selvmord/selvmordsnærhet. Sivilombudet fremhevet bekymring knyttet til omfattende bruk av sikkerhetscelle og isolasjon mot selvmordsnære innsatte, og påpekte at det manglet pålitelige tall for selvmordsforsøk.

I 2019 foreslo Justis- og beredskapsdepartementet å innføre hjemmel i straffegjennomføringsloven for å installere elektroniske pust- og bevegelsessensorer på fengselsceller i selvmordsforebyggende øyemed. Flere høringsinstanser (deriblant KROM) uttrykte bekymring for at slike digitale innretninger i praksis vil kunne erstatte menneskelig kontroll og kontakt, og Den norske legeforening fremhevet eksplisitt at slike overvåkningssystemer er på forskningsstadiet. Flere oppslag i media har senere avdekket at sensorene ikke fungerer etter hensikten og dermed kun representerer en falsk trygghet[1]. Sensorene har utløst et stort antall falske alarmer (som angivelig har medført at systemet i enkelte fengsler har blitt intensjonelt deaktivert), og det har forekommet selvmord uten at systemet har evnet å hindre dette.

I 2023 publiserte Sivilombudets forebyggingsenhet en rapport om selvmord og selvmordsforsøk i norske fengsler, basert på besøk til 20 fengsler så vel som skriftlig informasjon fra 34 fengsler med høyt sikkerhetsnivå, KDI og Statens helsetilsyn. Rapporten avdekket klare mangler i kriminalomsorgens arbeid med å forebygge selvmord, og konkluderte med at det foreligger «en klar risiko for at myndighetene ikke overholder sin plikt til å sikre innsattes rett til liv og til frihet fra umenneskelig og nedverdigende behandling» (Sivilombudet, 2023, s. 22). Blant de konkrete funnene var (1) at det ble begått 25 selvmord i fengsler med høy sikkerhet i perioden 2018-2022, (2) at det manglet oversikt over selvmordsforsøk (tallene rapportert fra KDI samsvarte i mange tilfeller ikke med tallene rapportert direkte fra fengslene), (3) at ved 7 av 20 undersøkte selvmord hadde kriminalomsorgen ikke kartlagt innsatte for selvmordsrisiko, (4) at ved 15 av 20 undersøkte selvmord hadde kriminalomsorgen ikke utarbeidet/iverksatt individuelle tiltaksplaner, (5) at få tiltaksplaner inneholdt kunnskapsbaserte tiltak knyttet til økt menneskelig kontakt, og (6) at isolasjon ble brukt som tiltak for å forebygge selvmord.

I oktober 2024 avsa Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) en dom hvor Norge dømmes for brudd på retten til liv og retten til et effektivt rettsmiddel etter at en innsatt tok sitt eget liv i 2020[2]. I desember 2024 publiserte Sivilombudets forebyggingsenhet en rapport etter tilsyn i Ålesund fengsel. I rapporten gjentas bekymringer knyttet til utstrakt bruk av isolasjon og klare mangler i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Vedr. risikofaktorer for selvmord (pkt. 2)

I retningslinjene pkt. 2 beskrives risikofaktorer (individuelle og situasjonelle) og beskyttelsesfaktorer assosiert med selvmordsadferd. KROM er enige i at retningslinjene bør inneholde slik informasjon, idet slik kunnskap kan være bevisstgjørende for ansatte i fengslene. Imidlertid finner vi det bemerkelsesverdig at fengsling og isolasjon ikke er tydeligere fremhevet som risikofaktorer. Det er godt dokumentert i forskning at forhold relatert til selve fengslingssituasjonen er assosiert med selvmordsrisiko. Særlig gjelder dette isolasjon og mangel på besøk, hvilket er fremhevet i flere systematiske oversiktsstudier (Fazel et al., 2008; Marzano et al., 2016; Zhong et al., 2021). I tillegg kan det antas at fengslingssituasjonen bidrar til å forsterke individuelle og situasjonelle risikofaktorer som i utgangspunktet foreligger uavhengig av fengselet, eksempelvis psykiske helseproblemer, mangel på sosialt nettverk, ensomhet, økonomiske problemer, negative fremtidsutsikter, og opplevelse av emosjoner som skam og skyld. Fengselet spiller altså en sentral rolle med hensyn til å avgjøre hvilken selvmordsrisiko innsatte potensielt eksponeres for, hvilket etter vårt syn bør komme tydeligere frem i retningslinjene. Dette dels fordi det vil kunne virke bevisst- og ansvarliggjørende for ansatte i kriminalomsorgen, og dels fordi det retter fokus mot situasjonelle risikofaktorer som kan modifiseres i form av innretning av soningsregimet.

Vedr. samhandling med helsetjenesten (pkt. 3)

KROM mener det er positivt at samhandling mellom kriminalomsorgen, helsetjenesten og politiet presiseres i retningslinjene. Det er likevel forhold vi mener bør tydeliggjøres.

Under pkt. 3.1.1 går det frem at det er helsetjenesten som har fagkompetansen, og at det er helsetjenesten som skal foreta selve vurderingen av om det foreligger selvmordsrisiko hos innsatte. Grensesnittet mellom helsetjenestens risikovurderinger og kriminalomsorgens kartlegging fremstår som noe uklart, bl.a. fordi det fremgår av skjemaet «Kartlegging og tiltaksplan i det selvmordsforebyggende arbeidet» at kriminalomsorgens kartleggingssamtale skal «avklare den innsattes aktuelle psykiske og fysiske helsetilstand». Selv om helsetjenesten har et juridisk ansvar for fengslede pasienter, bør det etter KROMs syn presiseres at det er fengselet som innsatte oppholder seg i som har hovedansvaret for vedkommende.

Videre under pkt. 3.1.1 fremheves det at kriminalomsorgen skal ta helsefaglige råd med i vurderinger og beslutninger. En slik presisering er viktig, men fremstår som noe hul når den ikke utdypes nærmere. KROM mener det må etableres en rutine som aktiveres i tilfeller der kriminalomsorgen fatter beslutninger som ikke er i tråd med helsefaglige råd fra helsetjenesten. En slik rutine bør i det minste inneholde krav til at kriminalomsorgen skriftlig begrunner hvorfor helsefaglige råd ikke er tatt hensyn til, og slike beslutninger bør også varsles til overordnet nivå i både kriminalomsorgen og helsetjenesten, så vel som til tilsynsrådet.

Under pkt. 3.1.2 går det frem at enhetsleder i fengsel skal sørge for at det foreligger en avtale mellom fengselet og helsetjenesten, og at det skal utarbeides rutiner for samhandling med helsetjenesten som bl.a. innebærer utveksling av «nødvendig informasjon» ved håndtering av enkeltsaker hvor det er antatt eller identifisert selvmordsrisiko. KROM er enige i at informasjonsutveksling kan være nødvendig for å ivareta innsattes liv og helse, men mener det er nødvendig med nærmere angivelser av hva som menes med «nødvendig informasjon», og hvordan utveksling av slik informasjon tar hensyn til helsepersonells lovpålagte taushetsplikt (jf. helsepersonelloven kap. 5) og innsattes pasientrettigheter (jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6).

Slik blant annet Sivilombudet tar opp i sin rapport fra Ringerike fengsel i februar 2024, er det i dag flere utfordringer med samhandlingen mellom helsetjenesten og fengselet. Som følge av helsepersonells taushetsplikt overfor kriminalomsorgen er det forståelig at det er flere utfordringer. KROM mener likevel at det er viktig at man sikrer gode rutiner og systemer for samhandling. Det hender at den innsatte samtykker til opphevelse av taushetsplikt mellom helseavdelingen og fengselet. Likevel opplever innsatte at det er lite og treg samhandling også i disse tilfellene. Retningslinjene bør potensielt også regulere fremgangsmåter for kommunikasjon og samhandling der samtykke foreligger, eventuelt peke ut hvem i fengselet (kontaktbetjent, avdelingsleder e.l.) som er ansvarlig for kommunikasjonen i disse tilfellene. Dersom det ikke utarbeides rutiner for dette, risikerer man at innsatte henvises frem og tilbake mellom fengsel og helseavdeling i tilfeller der vedkommende henvender seg til begge instanser for å få hjelp med helseutfordringer.

Vedr. selvmordsforebyggende arbeid (pkt. 4.1 og 4.2)

Kriminalomsorgen har et hovedansvar for å forebygge selvmord i fengsel. Det presiseres i retningslinjene at ansvaret bl.a. omfatter systematisk kartleggingsarbeid med formål om å avdekke risikofaktorer, kontinuerlig årvåkenhet for forhold som kan indikere selvmordsrisiko, varsle til helsetjenesten, utarbeide og følge opp tiltaksplaner, iverksette nødvendige omsorgs- og beskyttelsestiltak ved antatt risiko, og iverksette nødvendige tiltak ved inntrådte hendelser.

Forskning har vist at det er vanskelig å identifisere selvmordsrisiko generelt, og at standardiserte modeller og kartleggingsverktøy har liten prediktiv verdi (Belsher et al., 2019; Large et al., 2018). Dette antyder at systematisk kartlegging med mål om å identifisere selvmordsnære innsatte kan ha noe begrenset potensiale. KROM mener likevel at kriminalomsorgen bør ha en sekundærforebyggende tilnærming der man systematisk forsøker å identifisere innsatte med selvmordsrisiko. Kjente svakheter knyttet til metoder for kartlegging av selvmordsrisiko aktualiserer imidlertid viktigheten av å fokusere på primærforebyggende (universelle) tiltak, dvs. forebyggende tiltak rettet som soningsregimet og alle innsatte. Som nevnt har forskning vist at flere forhold ved selve fengslingssituasjonen er å betrakte som risikofaktorer for selvmord og selvmordsforsøk, herunder særlig bruk av isolasjon. Systematisk arbeid med sikte på å redusere bruk av isolasjon til et absolutt minimum vil, etter KROMs syn, representere et viktig primærforebyggende tiltak. Videre vil det være viktig å sikre aktiviteter og tiltak som gjør at innsatte i større grad kan opprettholde god kontakt med et sosialt nettverk, både i form av utvidede besøksmuligheter og gjennom økt bruk av utganger (fremstillinger, permisjoner og frigang). Å tilrettelegge for meningsfull aktivitet under soningen som kan fremme mestring og håp vil trolig også være viktige selvmordsforebyggende tiltak, eksempelvis større tilbud til innsatte om opplæring og arbeidstrening. Det fremgår av de foreslåtte retningslinjene at «fokus på miljørettede tiltak skal prioriteres ovenfor innsatte/domfelte i kriminalomsorgen. Dette inkluderer å sikre gode og trygge forhold under varetekt og straffegjennomføring, herunder motivere og gi mening gjennom støtte, rehabilitering og progresjon». KROM mener likevel at retningslinjene bør utstyres med mer konkrete angivelser med hensyn til tiltak relatert til modifiserbare risikofaktorer knyttet til selve fengslingssituasjonen.

KROM opplever gjennomgående at retningslinjene er relativt detaljerte hva gjelder varslingsrutiner og akutte tiltak, men mindre konkrete med hensyn til forebyggende tiltak. Sivilombudets betraktninger i sin rapport fra 2023 (s. 16) er delvis dekkende også for retningslinjene som nå er på høring:

«Retningslinjen er svært sparsom i beskrivelsene av forebyggingstiltak som ikke handler om å avverge helt akutt fare. Samtaler og aktivisering, samhandling med helsetjenestene og økt kontakt med familie og nettverk nevnes kort, men utover dette inneholder dokumentet ingen nærmere beskrivelser av virkemidler og arbeidsmetoder som kan være effektive forebyggingstiltak over tid.»

Vedr. kartleggingssamtaler (pkt. 4.1.2)

Det fremgår av retningslinjene at kriminalomsorgen skal gjennomføre kartleggingssamtale med alle innsatte/domfelte så snart som mulig etter første innsettelse. Formålet med samtalen er kartlegging av risikofaktorer for selvmordsadferd og selvskading. Samtalen skal bl.a. «avklare den innsattes aktuelle psykiske og fysiske helsetilstand» (jf. også skjema for kartlegging og tiltaksplan som er vedlagt høringen). Avklaring av psykisk og fysisk helsetilstand er en krevende øvelse der forsvarlige vurderinger forutsetter formell helsekompetanse. Formuleringen i retningslinjene synes nærmest å legge opp til en form for helsemessig utredning, noe som ligger klart utenfor kjernekompetansen til ansatte i kriminalomsorgen. KROM mener at formuleringen (både i retningslinjene og i skjemaet) bør justeres slik at det blir tydeligere hva og på hvilket nivå de ansatte faktisk skal søke å avklare. En slik presisering vil også kunne bidra til å tydeliggjøre grensesnittet mellom kriminalomsorgens kartleggingssamtale og helsetjenestens vurdering av selvmordsrisiko.

Videre går det frem at kriminalomsorgens kartleggingssamtale også skal søke å «avklare eventuell helsemessig oppfølging og behandling før innsettelse/mottak». KROM er enige i at slik informasjon kan være viktig i det selvmordsforebyggende arbeidet. Samtidig mener vi det er viktig at det tas hensyn til at slike opplysninger er å betrakte som taushetsbelagte helseopplysninger som er undergitt særskilt beskyttelse i personvernregelverket. Det er således avgjørende at innsatte orienteres om dette, og ikke settes i en situasjon der vedkommende opplever intendert eller uintendert press til å oppgi slik informasjon.

I tillegg til at ansatte i kriminalomsorgen gjennomfører en innkomstsamtale, bør det også presiseres i retningslinjene at alle innsatte skal ha en innkomstsamtale med helsepersonell. Dette er så vidt KROM er kjent med praksis også i dag. Gjennom vårt arbeid opplever likevel KROM at noen innsatte, også de som er særlig psykisk sårbare, forteller at de har fått innkomstsamtale med helseavdelingen først mange dager eller uker etter innkomst til fengselet. Som kriminalomsorgen påpeker i høringen er mennesker særlig sårbare for selvmord i den innledende fasen av et fengselsopphold. Det er derfor svært viktig, og bør nedfelles i retningslinjene at innkomstsamtale med helsepersonell skal finne sted på innkomstdagen og senest innen 24 timer. Sivilombudet påpekte i rapport fra Ringerike fengsel 6.- 8. februar 2024 at fengselet hadde flere svakheter knyttet til kartleggingen ved innkomst, se særlig rapporten punkt 9.2.1.

Selvmordsforebyggende arbeid må forstås som en kontinuerlig prosess utover en innledende kartleggingssamtale. KROM er enige i at retningslinjene skal presisere dette.

Vedr. tiltaksplaner (pkt. 4.3)

Retningslinjene fremhever at det i tilfeller der selvmordsrisiko er identifisert kan utarbeides en felles tiltaksplan i samråd med den innsatte og helsetjenesten. Videre går det frem at «ved utarbeidelse av en felles plan er brukermedvirkning viktig og samtykke fra den innsatte/domfelte må innhentes og dette må inkludere fritak fra taushetsplikten». KROM mener formuleringen legger opp til at innsatte pålegges å oppheve helsepersonells taushetsplikt, og det fremstår noe uklart om slik «felles tiltaksplan» beskrevet under pkt. 4.3.1 er den samme som omtales som «kriminalomsorgens tiltaksplan» under pkt. 4.3.1.1.

Det fremheves at «tiltak som iverksettes av helsetjenesten, skal også tas med i kriminalomsorgens dokumentasjon» (pkt. 4.3.1.3). KROM mener det er viktig å være oppmerksom på at tiltak iverksatt av helsetjenesten gjerne vil være definert som helsehjelp. Helsehjelp er, i pasient- og brukerrettighetsloven § 1-3 bokstav c, definert som «handlinger som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som er utført av helsepersonell». Opplysninger om mottatt helsehjelp er relatert til pasientens legems- eller sykdomsforhold, og vil dermed være underlagt helsepersonells taushetsplikt (jf. helsepersonelloven § 21).

KROM mener at tiltaksplanen, slik den fremgår av skjemaet vedlagt høringen, fremstår som for generell. Tiltaksplanen bør i det minste ha et avkrysningspunkt for hvorvidt innsatte er konsultert med hensyn til aktuelle tiltak, med felt for angivelse av hvilke tiltak innsatte selv eventuelt har foreslått, og for hvorfor kriminalomsorgen eventuelt ikke har implementert tiltakene i planen. Videre bør planen kreve at kriminalomsorgen tar aktiv stilling til hvorvidt forebyggende tiltak med sikte på å redusere sosial isolasjon og økt sosial kontakt er vurdert (f.eks. utvidet adgang til besøk, telefonering og utgang), og eventuelt hvorfor de ikke er tatt inn i planen. KROM viser til Sivilombudets rapport fra 2023 (s. 16) der følgende funn er presisert:

«Få tiltaksplaner inneholdt tiltak som handlet om aktivisering, økt menneskelig kontakt eller økt kontakt med familie og nettverk. Vi fant kun ett eksempel på at kontakt med familie og venner var lagt inn som et konkret selvmordsforebyggende tiltak, til tross for at forskning viser at slik kontakt kan være viktig i forebygging av selvmord hos innsatte.»

Vedr. isolasjon som forebyggende tiltak i akutte situasjoner (pkt. 4.4)

Retningslinjene åpner for at kriminalomsorgen skal kunne vurdere om innsatte i en akutt situasjon helt eller delvis må utelukkes fra fellesskapet, enten av hensyn til andre innsatte eller av hensyn til at innsatte selv må «skjermes og få ro».

KROM minner om at isolasjon i seg selv er å betrakte som en risikofaktor for selvmord i fengsel. Sivilombudets forebyggingsenhet (2023, s. 17) har understreket at EMD har påpekt at staten må være særlig varsom med bruk av isolasjon når det foreligger selvmordsfare, og at domstolens praksis viser at bruk av isolasjon eller sikkerhetscelle mot innsatte som begår selvmordsforsøk kan innebære brudd på forbudet mot tortur og umenneskelig og nedverdigende behandling i EMK artikkel 3. Sivilombudet anbefaler tydelig at kriminalomsorgen må «sikre at isolasjon ikke brukes som et virkemiddel for å forebygge eller håndtere selvmordsrisiko» (s. 22).

Isolasjon er svært inngripende og kan være skadelig selv i kort tid, jf. blant annet Sivilombudets brev til KDI om situasjonen i Oslo fengsel av 5. november i år:

«Forskning viser at en stor andel som isoleres, opplever fysiske og psykiske plager eller symptomer. Skadevirkninger kan komme umiddelbart, men antallet innsatte som utvikler skader og graden av alvorlighet, øker med varigheten av isolasjonen. De innsatte i Oslo fengsel beskrev en rekke negative konsekvenser av den omfattende  innlåsingen i fengselet. Sivilombudet ble fortalt om en rask og synlig negativ utvikling hos enkelte».

I besøksrapport fra Ringerike fengsel, 31. oktober 2024 og brevet om situasjonen i Oslo fengsel, har Sivilombudet redegjort ytterligere for skadevirkningene av isolasjon. Sivilombudet pekte også på bekymringen for at psykisk syke innsatte isoleres i stedet for å få adekvat og forsvarlig helsehjelp.

Norge har som nevnt innledningsvis nylig blitt dømt i EMD for brudd på EMK artikkel 2 om retten til liv, jf. Haugen mot Norge. I dommens avsnitt 136 pekte EMD på at personer med psykiske utfordringer er særlig sårbare, noe som aktualiserer statens plikt til å ta vare på dem og ivareta de spesielle behovene innsattgruppen har. Retten til adekvat helsehjelp er omfattet både av EMK artikkel 3 og artikkel 8. Innsatte har krav på helsehjelp og behandling som har til formål å bedre deres psykiske helseutfordringer og et krav om at behandlingen faktisk gjennomføres, jf. EMDs avgjørelse Rooman mot Belgia avsnitt 141-148. Dersom behandlingen ikke kan gis i fengselet skal innsatte overføres til en annen enhet eller sykehus som kan gi nødvendig helsehjelp, jf. avsnitt 148. Isolasjon er ikke et adekvat tiltak, heller ikke for korte tidsrom.

KROM mener at retningslinjene tydelig må presisere at isolasjon ikke kan benyttes som et selvmordsforebyggende tiltak. Dette dels fordi isolasjon er en risikofaktor for selvmord og forverret helsetilstand, og dels fordi bruk av isolasjon som forebyggende tiltak kan føre til at innsatte skjuler eventuelle selvmordstanker i frykt for å bli isolert.

Vedr. håndtering av inntruffet hendelse (pkt. 4.5)

Det er positivt at det nedfelles i retningslinjene at helsetjeneste og AMK skal varsles umiddelbart der innsatte har begått selvmordsforsøk eller alvorlig selvskading. KROM erfarer gjennom vårt arbeid at enkelte innsatte med suicidutfordringer opplever at de ikke alltid blir tatt på alvor. Andre forteller om at det tar lang tid før helsehjelp ankommer, spesielt på kveldstid og i helger. KROM erfarer også at fengselsansatte selv gjør vurderinger av om det er nødvendig å tilkalle helsehjelp eller ikke. Selv om dette er velment fra den ansattes side, er det kun kvalifisert helsepersonell som skal foreta slike medisinske vurderinger. Det er viktig at det nedfelles i retningslinjene at helsepersonell skal tilkalles umiddelbart ved suicidrelaterte hendelser for å vurdere realiteten i situasjonen/utsagnene. Dersom helsepersonell ikke er tilstede i fengselet må ekstern helsehjelp tilkalles.

Vedr. krav til opplæring og kompetanse (pkt. 6)

Retningslinjene presiserer at ansatte i kriminalomsorgen skal ha tilstrekkelig kompetanse til å (a) kartlegge selvmordsrisiko og psykisk uhelse, (b) bruke kunnskapsbaserte metoder, (c) sørge for henvisning til helsetjenesten, (d) utarbeide og følge opp tiltaksplaner, og (e) håndtere akutte situasjoner. Særlig (a) og (b) fordrer systematiske og grundige rutiner for opplæring, og slik systematikk og grundighet synes ikke å være ivaretatt gjennom retningslinjenes beskrivelse av at «KRUS tilbyr ulike opplæringstiltak, og ellers kan opplæring og veiledning etterspørres hos helsetjeneste eller ekstern fagkompetanse». KROM mener at kriminalomsorgen må sikre en mer enhetlig tilnærming til opplæring av ansatte, og at kompetansehevende tiltak om selvmordsforebygging må være obligatorisk for alle ansatte i kriminalomsorgen som håndterer innsatte. Det må også sikres at opplæringstiltak administreres av personell med adekvat fagkompetanse, og at innholdet i opplæringen er forsknings-/kunnskapsbasert.

Ta gjerne kontakt med oss (krom@krom.no) dersom det er spørsmål knyttet til denne høringsuttalelsen.

Med hilsen

Styret,

Norsk forening for kriminalreform (KROM)

Referanser

Belsher, B. E., Smolenski, D. J., Pruitt, L. D., Bush, N. E., Beech, E. H., Workman, D. E., Morgan, R. L., Evatt, D. P., Tucker, J., & Skopp, N. A. (2019). Prediction models for suicide attempts and deaths: a systematic review and simulation. JAMA Psychiatry, 76(6), 642-651.

Bukten, A., & Stavseth, M. R. (2021). Suicide in prison and after release: a 17-year national cohort study. European Journal of Epidemiology, 36(10), 1075-1083.

Fazel, S., Cartwright, J., Norman-Nott, A., & Hawton, K. (2008). Suicide in prisoners: a systematic review of risk factors. Journal of Clinical Psychiatry, 69(11), 1721-1731.

Helsepersonelloven. (1999). Lov om helsepersonell m.v. (LOV-1999-07-02-65). Lovdata.

Large, M., Myles, N., Myles, H., Corderoy, A., Weiser, M., Davidson, M., & Ryan, C. J. (2018). Suicide risk assessment among psychiatric inpatients: a systematic review and meta-analysis of high-risk categories. Psychological Medicine, 48(7), 1119-1127.

Marzano, L., Hawton, K., Rivlin, A., Smith, E. N., Piper, M., & Fazel, S. (2016). Prevention of suicidal behavior in prisons: an overview of initiatives based on a systematic review of research on near-lethal suicide attempts. Crisis, 37(5), 323-334.

Pasient- og brukerrettighetsloven. (1999). Lov om pasient- og brukerrettigheter (LOV-1999-07-02-63).

Sivilombudet. (2023). Selvmord og selvmordsforsøk i fengsel. En undersøkelse under OPCAT-mandatet. https://www.sivilombudet.no/besoksrapporter/rapport-om-selvmord-og-selvmordsforsok-i-fengsel/ 

Sivilombudet. (2024). Besøksrapport nr. 83. Ålesund fengsel. 3.- 5. september 2024. https://www.sivilombudet.no/pressemeldinger/kritikkverdige-forhold-i-alesund-fengsel/

Sivilombudsmannen. (2019). Særskilt melding til Stortinget om isolasjon og mangel på menneskelig kontakt i norske fengsler (dokument 4:3 2018/19). https://www.sivilombudet.no/aktuelt/saerskilt-melding-til-stortinget-om-isolasjon-i-norske-fengsler/

Zhong, S., Senior, M., Yu, R., Perry, A., Hawton, K., Shaw, J., & Fazel, S. (2021). Risk factors for suicide in prisons: a systematic review and meta-analysis. Lancet Public Health, 6(3), 164-174.

[1] F.eks.: https://www.vg.no/nyheter/i/63WEzW/selvmordssensorer-i-fengsel-kriminalomsorgen-boer-heve-kjoepet-mener-ekspert

[2] Haugen v. Norway (59476/21). https://hudoc.echr.coe.int/#{%22itemid%22:[%22001-237292%22]}