«Den Politiske Kandestøber» er en av Ludvig Holbergs mest irriterende og umorsomme komedier, men som teolog og senere jurist visste den danske (han var bare født i Bergen, ikke "norsk" ut over det) professor og komedieforfatter/dramatiker åpenbart mye om politisk lettsindighet. Holberg så med dyp mistro på den tidens politiske populister som påstod de kunne løse seriøse samfunnsproblemer med en brutal håndvending. Disse hurtige politikere er virkelighetsfjerne fantaster som kun støper flere kuler til samfunnets konflikter, uten å løse problemer rundt fattigdom og ulikhet.

I nåtidens møte med en ganske begrenset oppgang i ungdomskriminaliteten i Norge har politikere fra høyre- til venstresiden gått i moralsk panikk og dyrket frem sanseløse løsninger hvor straffebudene får hagle, lavalderen ikke kan bli lav nok, hvor foreldrene også skal straffes økonomisk, eller ved utvisning. Her i Danmark har denne tragiske formen for politisk villskap pågått i snart 30 år og gjort landet til et xenofobisk og brutalt sted hvor særlig minoritetsunge kriminaliseres, fratas alle muligheter og låses inne i stort omfang. Den danske syke i politikken er å øke straffelengden til både det dobbelte og firedoble for unge med påstått gjengtilknytning, i tillegg til sosialpolitiske straffesystemer som den forkjetrede ghettoloven med en massiv forskjellsbehandling som særlig skal ramme personer med minoritetsbakgrunn. Samlet gjør dette Danmark til både et innelåsnings- og utestengelsessamfunn som fullstendig reduserer de unge med minoritetsbakgrunns muligheter. Når danske og norske gjenger nå kjøper voldelige tjenester fra utstøtte unge i det svenske samfunn er det ikke fordi Sverige har mistet kontrollen over kriminalitet, slik norske politikere så bekvemt hevder, men fordi Sveriges sosiale institusjoner i mange år har masseprodusert fortapte unge.

Kjøp av unge gjerningsgutter og -jenter fra Sverige, hentet fra tidligere internerte på ungdomsinstitusjoner, tvangstilbakeholdt under dekke av fremmedgjørende pedagogiske metoder som ikke gir mening for de unge, bare for sosialteknokrater. Det er så deilig lett for danske og norske politikere å kunne skylde på Sverige, og si de ikke har styr på noen ting. Men realiteten er at Sverige bare ligger ti-femten år foran i alt det norske og danske myndigheter ønsker av ungdomsstraff i hårdhendt pedagogisk forkledning.

Grunnen det er så enkelt å hente svenske ungdommer til å gjøre det skitne arbeidet for oppdragsgivere i København og Oslo er det enorme antall plasser i de såkalte SIS-institusjoner i Sverige. SIS står for Statens Institutionsstyrelse, som administrerer et større antall lukkede og åpne barne- og ungdomsinstitusjoner med ca. 730 plasser, hvor mange av dem kan betegnes som ungdomsfengsler med samme elendige og destruktive resultater som den gamle «arbeidsskole for unge lovbrytere» i Norge. Denne ble nedlagt i 1965, etter mange fåfengte forsøk på å reformere deres dysfunksjonelle resultater der de unge bare møtte unge i samme eller verre situasjon, inntil styresmaktene omsider innså hvor skadelig dette britisk-inspirerte brutale Borstal-system for ungdomsavstraffelse.

«Arbeidsskolen» var tiltenkt unge lovbrytere i alderen 18-23 år, så dagens politikere går mye lengre i å fengselsstraffe barn enn de norske politikere som for snart et århundre siden gjorde de første tragiske og langvarige «forsøk» med Borstal-systemet. Det mest kyniske med dagens politikere er at det godt vet hvor skadelig de tiltak de kommer med har vist seg å være gjennom straffehistorien, men går inn i dem med øynene åpne, så lenge det gir politisk uttelling. Derfor tørker de støvet av tankegangen om inkapasitering, som på norsk kan oversettes med «uskadeliggjørelse». Her skal lovbryterens evne eller kapasitet til å gjøre forbrytelser forhindres eller begrenses gjennom innelåsing og stues vekk. Hvis mange nok er utenfor sirkulasjon på grunn av strenge straffer, tror man at kriminaliteten går ned. I den lange historie om fengsel og straff har dette aldri vært resultatet, men tvert imot. Det vil alltid være nye som tar den ledige anledning til å tjene noen raske kroner og litt status de aldri har hatt. Fengselssystemet og ikke minst ungdomsinstitusjonene produserer avmektige og utstøtte mennesker med tragisk forutsigelighet.

I min beskjedne fengselskarriere med forholdsvis korte dommer på 7-8 måneder avsonet i lukkede kolosser som Botsen, Bayern og Ullersmo gjentatte ganger mellom 1980 og 2010 møtte jeg mange fanger som hadde fått livet smadret allerede i «arbeidsskolen». Mange av dagens politikere synes det er passende å senke den kriminelle lavalderen, så institusjonell ødeleggelse av unge liv kan begynne mye tidligere. De vet dette går galt, men hva er vel den enkelte unge mot å vinne et valg.

Jeg var, i forbindelse med mitt tidligere arbeidssted i København, på studiebesøk på en av disse SIS-forvaringsstedene for 14-18-åringer i Sør-Sverige, noe som var en sjokkerende og forstemmende opplevelse, selv for meg som har arbeidet i 14 år i danske ungdomsinstitusjoner og sett innsiden av mange norske fengsler. For ett år siden gjorde unge jenter, de såkalte SIS-tjejerne et tappert opprør mot dette straffesystemet i sosialpedagogiske fåreklær, men det passet ikke til tidens politiske diskurs.

Her i Danmark har vi tilsvarende institusjoner, men bedre pakket inn. Danskene er eksperter i å skjule makt og brutalitet bak stokkroser, stråtekte tak og kvalmende idyll. Svenskene er ærligere der. Skal det være jævlig institusjon, ser det også jævlig ut. Norge har stort sett kopiert det tidligere svenske forbilde på dette feltet. Et av de verste danske stedene er Nexus, eid av København Kommune, men idyllisk plassert mellom skog og fjord i Nord-Sjælland. Både på den lukkede og åpne avdelingen foretrakk den mangeårige lederen å ansette store menn med arbeidserfaring som vektere, dørvakter og kampsport, fremfor sosialarbeidere. Lederen stod selv for opplæring innenfor kampsporten Krav Maga, egentlig utviklet til militært og brutalt selvforsvar. Institusjonslederen insisterte på et antall maktanvendelser hver dag, ikke for å slå ned opprør og uro, men for å vise hvem som hadde makten! Spinkle fjortiser legges i bakken av kampsport-trente medarbeidere for å «banke vett i dem». Som i de gamle norske ungdomsfengslene er dette selve læreboken i å skape unge utstøtte rusbrukere og forbryterspirer. Derfor er det enkelt for de voksne i de kriminelle gjengene, alle med samme bakgrunn som de fra SIS og Nexus, å rekruttere 14-åringer til å gjøre det skitne arbeidet i konflikt med andre gjenger.

Nylig stjal grupperingen Loyal To Familia en større last hasj fra en svensk-dansk gruppering under ledelse av en brutal mann med det poetiske kallenavnet Jordbæret, som er bosatt i trygge omgivelser i utlandet, langt utenfor skuddlinjen. Jordbærets håndgangne kan med letthet og et par hundre tusen i svak svensk valuta rekruttere fortapte unge fra SIS, de med den eneste mulige drømmen er å komme seg opp gjennom kriminell karriere, til å skyte mot LTF her på Nørrebro, bare for håndører og troen på en gangsterfremtid. Danmark og Norge skylder på Sverige, men er selv forrest i en nordisk utvikling for å produsere fortapte unge gjennom krav om lengre straff, høyere murer og mere håndfaste tiltak.

Naive fjortenårige svensker som knapt nok har vært utenfor institusjonene i det svenske samfunn og intet vet om nordiske naboland er tragiske der de blir utstyrt med en pistol og for første gang i livet får et oppdrag. Til all lykke er de elendige skyttere, og til politiets glede vet de heller ikke hvordan de skal komme seg vekk eller skjule sine spor. De senere «vellykkede» attentat i krigen om hasj har derfor kommet fra langt mer profesjonelle hitmen, men fortsatt er det politiske fokus på unge svensker. Både norske og danske politikere høster billige poeng ved hele tiden å peke på Sverige, i stedet for å se den brutale fremtid de selv legger opp til med deres overbudspolitikk for straff, disse hurtige politikere og virkelighetsfjerne fantaster som kun støper flere kuler til samfunnets konflikter, uten å løse problemer rundt fattigdom og ulikhet...