I august 2025 ble det vedtatt lovendringer som åpnet for bruk av elektronisk kontroll – fotlenke – som varetektssurrogat. Ordningen har raskt blitt fremstilt som et ubetinget gode: Den avlaster pressede varetektsplasser, gir bedre ressursbruk og fremstår som et mildere inngrep enn tradisjonell varetekt. Ordningen signaliserer modernitet, humanitet og fornuft.

Jeg er selv positiv til ordningen, og jeg hadde helt klart foretrukket å være hjemme med fotlenke enn å være innlåst 20 timer i døgnet i en liten celle. Det å sitte i varetekt er en enorm påkjenning. Selvmord, selvmordsforsøk og selvskading forekommer som oftest i løpet av den første varetektstiden. Derfor er det fint at vi nå har fått fotlenke som varetektsurrogat.

Men det jeg har lært fra rettshistorien er at de mest inngripende ordningene ofte er de som oppleves som rimelige, og at det ikke er de onde intensjonene som svekker rettssikkerheten men reformer, regler og tiltak som virker fornuftige. 

Derfor er det viktig å være bevisst på baksidene med ordningen – de rettsikkerhetsmessige, personvernmessige og samfunnsmessige kostnadene. De er mange, men jeg skal kort vise til fem forhold for å illustrere hvordan et så mildt tiltak som fotlenke kan utvide statens kontroll og senke terskelen for frihetsberøvelse.

Økt statlig kontroll

Et grunnleggende problem ved alle mildere tvangsmidler er risikoen for «misbruk». Når statens får et nytt mindre dramatisk virkemiddel kan det på sikt gi økt bruk. Foreløpig har domstolene vært svært tilbakeholdne med å løslate mot fotlenke. Siden oppstarten har kun 29 personer fått iverksatt fotlenke, og akkurat nå er det ifølge Kriminalomsorgen bare 16 personer som er under dette surrogatet (Pressemelding 08.01.26). Men dette kan endre seg.

Bekymringen er om ordningen kommer til å medføre at flere blir underlagt frihetsberøvende kontroll enn tidligere – altså frihetsberøvelse fra fengsel til hverdagen. Dette fordi fotlenke erstatter ikke bare varetekt, men kan også erstatte løslatelse, f.eks. overfor barn der det ikke er ledige plasser i ungdomsfengslene. Hittil har fem mindreårige blitt løslatt mot fotlenke.

Spørsmålet er derfor ikke om kontrollen er bedre enn fengsel, men om kontrollen blir lettere å bruke enn frihet. Rettspolitisk er dette viktig fordi strafferetten handler ikke bare om reaksjonsform, men også hvem statens får adgang til å kontrollere.  

Jeg mener at vi må være påpasselige med at fotlenkeordningen forblir et surrogat og at denne ikke utvikler seg til å bli en tilleggsreaksjon der flere mennesker blir under statlig styring.

Personvern under press

Elektronisk kontroll er ikke bare en «lenke». Den er del av et teknologisk økosystem som produserer store mengder data. Persondata fra fotlenke er svært inngripende fordi dataen fra ens bevegelser kan brukes til å kartlegge rutiner, avvik, sosiale relasjoner, religiøs praksis, helsebesøk, politisk aktivitet osv.

Etter regelverket skal dataene fra fotlenke slettes så snart som mulig etter at fotlenken er tatt av, men dette praktiseres ikke. KDI opplyser at de oppbevarer dataene i ett års tid etter at tiltaket er avsluttet. En slik praksis åpner opp for at staten kan ta frem disse dataene lenge etter det som har vært lovgivers intensjoner. Dette gjør at personvernet kommer under press.

Akkurat nå er det enkelte uklarheter og svakheter rundt grensene for lagring, bruk og videreføring av dataene fra varetektsperioden. Det er i alle fall flere prinsipielle problemstillinger som det ikke finnes noe klart svar på. Faren er derfor at fotlenken på sikt kan medfører en merovervåking enn intensjonen og at politiet og staten får tilgang til informasjon som de ellers ikke ville ha hatt tilgang til.

Personvernet svekkes ikke gjennom enkeltovergrep, men når det etableres systemer uten tydelige grenser, og når overvåkingen blir en normal del av hverdagen.

Et psykisk regime

For den siktede innebærer fotlenke en kontinuerlig overvåking. Den siktede er aldri reelt utenfor statens blikk. Dette gjør fotlenke til et psykisk regime. Forskning viser at den som er underlagt fotlenke opplever bl.a. økt stressnivå, konstant årvåkenhet, frykt for tekniske feil og misforståelser, vedvarende frykt for å gjøre noe galt – også når man følger reglene, og følelse av mistenkeliggjøring.

Disse er belastninger og slitasje som er lett å overse.

Hjemmet som den usynlige fengsel

Hjemmet har en særstilling i norsk rett. Det er stedet vi har beskyttet sterkest mot statlig inngrep. Elektronisk kontroll bryter fundamentalt med dette prinsippet. Den flytter straffen inn i det private rommet.

Fotlenke gjør hjemmet til et overvåket rom. Bevegelsesmønstre registreres. Tilstedeværelse kontrolleres. Avvik utløser reaksjoner. Dette er ikke bare et inngrep overfor den siktede, men berører også den siktedes barn, partnere og andre beboere. Alle blir den av straffeggjennomføringen. En kontrollregimet som de i realiteten ikke er selv part i.

Dette reiser spørsmål om indirekte straff, kollektiv belastning og manglende rettslig vern for tredjepersoner.

Når fengselet flyttes hjem, er det ikke straffen som blir mildere. Det er inngrepet som blir vanskeligere å se. I den fremtidige utviklingen ligger utfordringen om hva vi gjør med grensene mellom stat og privatliv.

Sosial ulikhet

Fengslingssurrogatet har et tilleggsvilkår om egnethet, som bl.a. innebærer at den siktede må være egnet til å få fotlenke, noen som kan medføre at siktedes fysiske eller psykiske helse eller særlig sårbarhetsforhold eller livssituasjon kan hindre vedkommende i å det. Videre er det krav om at siktedes oppholdssted/ bolig må være egnet, noe som kan medføre at familiesituasjonen, boligsituasjonen og omgivelsene kan hindre at fotlenke innvilges.

Resultatet er egnethetsvurderingen vil være at de ressurssterke får flere alternativer og lettere kan få fotlenke, mens de ressurssvake enten ikke får fotlenke eller får strengere kontroll. Dette strider mot et grunnleggende prinsipp i strafferetten: likhetsprinsippet. Ordningen kommer til å skape et klasseskille i straffeprosessen.

Rettssikkerhet, kontroll og utilsiktede konsekvenser

Budskapet med dette innlegget er at vi ikke alltid må stille spørsmålet om fotlenke er bedre enn varetekt. Det vi må vurdere er om ordningen samlet sett styrker eller svekker rettsstaten. Spørsmålet vi bør stille er hvor mye kontroll rettsstaten tåler før frihet blir et unntak – ikke utgangspunktet.

Innlegget ble holdt på KROM Konferansen 2026 i debatten "Nytt strafferegime: Fotlenkesoning og digital kontroll"