– Metkel Betew til minne
Tenk på det verste du noen gang har gjort.
Definerer det hele deg som person synes du? Selvsagt ikke. Ingen av oss er bare det vi angrer mest på eller skammer oss over i livet.
I oktober 2014 ble jeg kontaktet av en lærer på Ila fengsel. En student han jobbet med tok emner i kriminologi og jus ved UiO der jeg var ansatt. Nå var han blitt kjent med mitt arbeid og spesielt Skandinavisk isolasjonsnettverk, som var etablert samme år for å styrke kunnskapen om bruken av isolasjon i skandinaviske fengsler. Han var engasjert i saken og ville bidra.
Det var verken første eller siste gang fanger på Ila eller andre fengsler tok kontakt for hva jeg har skrevet eller uttalt som forsker eller fagformidler. Det spesielle denne gangen var at fangen bare 14 dager senere var en fri mann som følge av en dom i Høyesterett. Det var en optimistisk og begeistret student som troppet opp på @Institutt for kriminolog og rettssosiologi få dager senere. Snart satt vi på kafe over gata og diskuterte situasjonen og veien videre.
Metkel Betew viste seg å være en utrolig blid og positiv fyr med mye på hjertet. Nå lurte han på hvordan han kunne delta i den rettspolitiske bevegelsen jeg var en del av. Hva med den internasjonale konferansen om isolasjon på Det juridiske fakultet i neste måned? Du har fått plass allerede, men ikke tenk på at du må bidra. Du har bare vært ute i noen få dager og det er litt av en overgang. Sjokket med folk og verden som spinner i et tempo du ikke kjenner kan vel bli stort nok som det er? Han sa seg enig.
Det var sterkt da Metkel likevel tok ordet i plenum foran studenter, aktivister, forskere, fagfolk, fanger og fengselsdirektører. Han kom til oss med årevis med isolasjon i bagasjen. Slike erfaringer blir sjelden gjort tilgjengelig for andre. Det er nemlig ikke mange som ønsker å stå fram. Samtidig er isolasjon en erfaring utenfor språket.
Likevel klarte han å formidle erfaringene sine så en sammensatt forsamling på 200 tilhørere fikk noen felles og helt sentrale forståelser av hva isolasjon er og kan gjøre med et menneske. Og han gjorde det retoriske kunststykket å fremme grunnleggende systemkritikk fra et personlig ståsted og det på en balansert, høflig og saklig måte som imponerte hele forsamlingen. Og slik at ingen av dem av oss som jobbet for og i dette systemet kunne si seg fornærmet.
Denne pangstarten på løslatelsen etter mer enn 10 år i varetekt og forvaring for Nokas-ranet i 2004, mange av dem alene på cella døgnet rundt ufrivillig frarøvet sosial meningsfull kontakt med andre, sa på mange måter alt om kapasiteten til dette utrolige mennesket. Metkel viste et spesielt engasjement og pågangsmot, og en sterk motivasjon for å studere, delta i diskusjoner og bidra positivt i et fellesskap da jeg først møtte ham. Han ønsket å få fram effektene av isolasjon, slik at andre ikke skulle måtte gå gjennom det samme som ham.
Han ble likevel nektet av Kriminalomsorgen å delta på vinterkonferansen til @KROM – Norsk forening for kriminalreform etter at han var løslatt, med en begrunnelse som utløste høylytte protester fra professor Thomas Mathiesen. Å komme rett ut i samfunnet igjen slik han gjorde, ble også mye vanskeligere enn han syntes å tro. Det samme gjaldt studiene. Vi snakket om det når han kikket forbi kontoret mitt innimellom – jeg visste at det er viktig at de som opplever det får vite om effekter av isolasjon. At det er helt vanlige reaksjoner på en uvanlig situasjon – blant annet kan den skade konsentrasjon og hukommelse lenge etter at den opphører, også når man egentlig er en motivert student.
Året etter røk han inn i fengsel igjen for brudd på vilkårene, og fikk senere en narkodom. Men det rettspolitiske engasjementet beholdt han. Mange år seinere, i Ullersmo fengsel, viste Metkel hvordan han hadde snakket inn i luftekanalen høyt oppe på veggen på cella gjennom en hel natt. På den andre sida av veggen satt det nemlig en veldig ung mann som var ute av seg etter at en kamerat på gangen deres hadde tatt livet sitt. Alle på avdelingen var blitt låst inn umiddelbart. Det var ingen debrief, og nå satt de aleine med tankene sine på hver sin celle. Utpå kvelden hadde en av betjentene gått inn til Metkel med kort informasjon om situasjonen, før han avsluttet med å gi tilsnakk for en kaffeflekk på pulten ved senga som ikke var vasket bort.
Var det virkelig det han hadde å si oppi alt sammen? Kunne ikke de ansatte vise litt omtanke og medfølelse? Det sa jeg rett til ham (Metkel virker fortsatt opprørt). Selvsagt er det noen som virkelig bryr seg også, det må vi ikke glemme (han lener seg framover og tapper pekefingeren på bordet mellom oss). Men hør, Kriminalomsorgen har så mange måter å ta pågangsmotet fra både fanger og ansatte i fengslene, vet du Marte (nå veiver han fingeren rundt i lufta, før han retter den opp som en advarsel). Det er ikke riktig! Det kommer det ikke noe godt ut av for noen! Sånn husker jeg samtalen og Metkel. Jeg kommer aldri til å glemme det.
På mange måter var Metkel mannen ingen kunne knekke. Slik var han sikkert både provoserende og en sann torn i øyet på fengselsvesenet. Det tåler ikke som regel ikke fangers motstand og systemkritikk så godt. Snarere skaper og belønner det passivitet og resignasjon. Det er så synd, all den tid vi faktisk vet at nettopp handlekraft og selvstendighet er avgjørende for å komme ut av miljøer med kriminalitet og inn i et liv som ansvarlig borger og deltaker i samfunnet etter endt soning av straffen.
Jeg holder det åpent at Metkel kan ha blitt både urimelig og umulig i forvaring. Men han argumenterte godt for at det var vanskelig å beholde vettet i en så uforutsigbar og nedbrytende tilværelse, selv om han syntes å klare den bedre enn de fleste. Folk blir så forstyrret av å være på Ila at de aldri blir i stand til å gjøre kriminalitet igjen, men heller ikke noe annet, har jeg blitt fortalt. Fanger som opprinnelig er dømt til to-tre års forvaring, har 15 år senere ennå ikke kommet ut.
Selv som fri mann var Metkel flammende engasjert for dem han forlot på Ila, og regimet vi som samfunn har innrettet der. Og han hadde en unik evne til å illustrere og sette selvmotsigelsene i forvaringsinstituttet i perspektiv, gjennom fortellinger om menneskene som på ulike måter befolker det. Metkel har i det hele tatt gjort dypt inntrykk på meg for sitt sylskarpe analytiske blikk for både systemer og mennesker i dem. Og for en formidlingsevne! Den mente jeg flere burde få gleden av å oppleve. Du må jo få plass i en podcast! Dette skulle vi møtes og snakke mer om etter påske, så smertelig nå.
Det er dessverre ikke mulig å sitte halve livet i fengsel uten å ta skade av det. Det utrolige er likevel at all soningen, all isolasjonen og alle de idiotiske urimelighetene i fangehverdagen, som også er en ikke uvesentlig del av straffen, ikke klarte å ta fra Metkel menneskeligheten hans, motet og humøret. Han var ufattelig sterk som klarte å beholde sitt flammende hjerte og varme for mennesker rundt seg etter så mange år i fengsel og isolasjon. Der, og senere som fri mann, var han rasende engasjert mot maktmisbruk og urett.
Metkel sørget for at en gjeng med fanger fra Ullersmo fikk samlet seg om en felles opptreden på Litteraturhuset i september 2023. Wergelandssalen, med sine 200 plasser, var fullsatt da de en etter en tok til podiet for å legge fram sin kritikk av regjeringens forslag til endringer i straffegjennomføringsloven rundt isolasjon og bruk av tvangsmidler som hadde vært på høring den våren. Det er heller ikke mange uker siden han holdt innlegg på @Wayback sitt straffepolitiske arrangement i Oslos storstue.
Vi vet ikke nok om hverandre, og vi vet ikke nok om hva fengsel er og gjør med folk. Derfor er det så viktig å lytte til dem fengslene er laget for å endre, så vi får en åpen og reell samtale om hvordan fengselsstraff fungerer. Derfor er det også et stort tap for den offentlige samtalen og den rettspolitiske bevegelsen i Norge at Metkels sterke stemme er stilnet. Han kunne gjort en enda større forskjell enn han allerede har gjort.
Det er så mye jeg ikke vet om Metkel, og nå er jeg og vi frarøvet muligheten til å bli bedre kjent med ham og hans perspektiver på norsk straffepolitikk. Men det jeg vet, er at i den kontakten jeg hadde med ham, så opplevde jeg Metkel som utrolig positiv, livlig, snill, intelligent, analytisk og reflektert – og uten snev av selvmedlidenhet.
Hva er et menneske? Verken alt du har hørt eller alt du ikke har hørt om det. Og når noen ikke kan snakke eller stå opp for seg selv, må andre gjøre det. Det visste Metkel, og han handlet deretter. Og det er noe å ta med seg, uansett.
Ad notam:
Metkel hadde mange ressurser og mye å bidra med, men gikk også mye i motbakker han ikke valgte selv. Det er for eksempel i dag for vanskelig å ta høyere utdanning i fengsel, og det kan du lese om i intervjuene Metkel og jeg ga i Universitas-saken som er lenket til i kommentarfeltet. Bildet i denne posten er en skjermdump herfra.
Det er også for vanskelig å få en reell sjanse til å skape seg et vanlig liv og bli en del av samfunnet etter endt fengselsstraff. Verdens beste Johan Lothe, som var den som gjorde absolutt mest for å hjelpe Metkel med å kople seg på verden før og etter løslatelsen i fjor, sier noe om dette i den andre saken jeg lenker til.
Sist anbefaler jeg å lese den helt sentrale antirasistiske kommentaren til Qasim Ali i Subjekt, i siste lenke.