I politiforskningskretser pleide man å si at Norge, med den såkalte fremskutte lagring av våpen i politibilene, hadde det mest bevæpnede ”ubevæpnede politiet” i verden. Men politiet har likevel i mange år vært en pådriver for generell bevæpning av den enkelte tjenestemann, og har kjørt en effektiv mediekampanje for dette. Etter over ti års lobbyarbeid fra politiorganisasjonene i Norge og en generell høyredreining av norsk politikk går det mot permanent bevæpning av politiet.

Fremstillingen av en situasjon der befolkningen nå er fullstendig ubeskyttet uten et bevæpnet norsk politi, har vært en sikker vinnertaktikk i en tid med opphausing av frykten for gjenger og terror. Den årelange snikinnføringen av bevæpning har blitt trappet opp til bevæpning i nesten sammenhengende perioder, inntil generell bevæpning nå kan vedtas av Stortingets flertall.

Dødsstraff for psykose

Her i Danmark tegner seg et klart bilde av at det ikke først og fremst er farlige bevæpnede forbrytere som blir offer for politiets kuler, men tvert imot samfunnets svakeste. Det er de psykisk syke, marginaliserte og ”uforståelige” personer i krise som reagerer atypisk i pressede situasjoner og derfor blir oppfattet som truende, som til slutt ender opp med å bli skutt. Ifølge politiets egenrapportering, er mer enn halvdelen av de politidrepte i psykisk ubalanse, og to ut av tre er ruspåvirket. Nest farligst er det å være biltyv, noe som etter loven knapt er av de alvorligste forbrytelser, men som under en biljakt kan bety dødsstraff. Samlet sett er det mennesker i bunnen av samfunnet som skytes av politiet. Sist skjedde det for en måned siden utenfor Tønder i Jylland, da en bekymring for en manns psykiske helse medførte at han ble skutt og drept av politiet.

Det bevæpnede Danmark og Sverige har fire til fem ganger så mange politidrepte og –skadde pr. år som Norge, mens England og Wales som ikke har generell bevæpning, faktisk har færre drepte pr. 1 million innbyggere enn Norge..

De politiske skuddene 18. mai 1993

Som sagt er det i bunnen av samfunnet at flest dør eller blir skadd av politiskudd, men her i Danmark har man også opplevd fryktinngytende resultater av politiets bevæpning, også mot politiske demonstrasjoner. 18. mai 1993 ble 12 demonstranter til dels hardt skadd etter at politiet skjøt 113 skudd mot en rasende folkemengde på Nørrebro i København, etter at folkeavstemningens nei til Maastricht-traktaten i 1992 ble manipulert vekk året etter med en ny folkeavstemning, om den såkalte Edinburgh-avtalen, hvor danskene ble skremt med konsekvensene av nok en gang å stemme nei til unionens økonomiske politikk.

Det nærmeste man i Norge har kommet en slik situasjon med politiskudd mot en politisk demonstrasjon, var under Thatchers middag på Akershus Slott 11. september 1986. Politibetjent Knut Kentsrud uttalte i etterfølgende rettsak at han vurderte å trekke våpen, men da det kun var ham og to andre politimenn på stedet som var bevæpnet, fryktet han en situasjon hvor pistolen kunne bli tatt fra ham av demonstrantene. I København 18. mai var alle politifolkene bevæpnet og skuddklare, og dette fikk fryktelige konsekvenser. Utenfor Akershus Slott var ikke pistol det naturlige valg, og politiet måtte løse situasjonen på ordinært vis, med mye vold, men ikke drapsforsøk. Bevæpning reduserer handlingsalternativene, og derfor er det absolutt grunn til å frykte at Norge nå vil nærme seg danske tilstander med et hypervoldelig politi som ikke løser situasjoner, men eskalerer dem.

Selvoppfyllende maktmidler

Den gang tåregass og deretter pepperspray ble innført som en del av det norske politiets våpenarsenal, var argumentasjonen at man trengte maktmidler som lå et sted mellom langkølle og skytevåpen i effektivitet og farlighet. Pepperspray og tåregass kan muligens virke passiviserende på allerede rolige og avbalanserte mennesker, men dette er nå engang ikke det vanligste målet for fremskutt politiinnsats. Psykisk syke, rusede og psykotiske mennesker utgjør en stor del av politiets renovasjonsoppgaver mot samfunnets mest utstøtte menneske. I stedet for å bli et nyttig redskap, ble pepperspray en trigger for at situasjonen kom helt ut av kontroll og hvor en antatt trusselsituasjon raskt utviklet seg til en reell trussel. Her i Danmark har dette ført til forferdelig triste hendelser hvor psykisk syke mennesker til slutt har blitt skutt og drept fordi polititeknologien fører til at situasjonen eskalerer på en helt uhåndterbar måte. Med generell bevæpning av politiet i Norge vil man tilsvarende få et mindre løsningsorientert og innovativt politi, fordi selve maktmidlene blir deres egen verste fiende. Derfor vil de svakeste og sykeste i samfunnet komme til å betale med sine liv for denne farlige utviklingen av det norske politiet.

Politiet i Norge opplevde også tidlig at mennesker i psykose reagerer med å bli enda mer aggressive og forskremte av å bli dynket med tåregass og pepperspray. Det ble derfor satt i gang forsøk med Tazers, et elektrorsjokkvåpen som kortvarig lammer den som blir truffet. Men allerede før forskning på denne forsøksordnings nytte, mener populistiske og brutaliserende politikere i valgkamp det er tid for å skyte med skarpt. Nederland, Sverige og Danmark er land med generell bevæpning av politiet og svært høyt antall drepte og skadde, mens den engelske modellen ligner mer på den tidligere norske modellen, med fast bevæpning kun av spesialstyrker. Faktisk har det britiske politiet færre skadde av politiskudd i andel av befolkningen enn Norge. Derfor er det ikke et løsskudd å si at det er direkte sammenheng mellom antall drepte og skadde av politiskudd og en generell politibevæpning. Og det er de psykisk syke som oftest kommer til å bli skutt.