Vi andre som var i styret den gangen fikk inn en stor drivkraft i vår midte med Anne Marit Thorsrud. Noe av det første hun begynte med var å forberede redigeringen en antologi skrevet av fanger og tidligere fanger. Den kom ut på Pax i 1969 og ble hetende Fangeliv – en antologi av innsatte. Den fikk store oppslag da den kom ut, gikk i flere opplag og fikk etter hvert også internasjonal berømmelse – bl.a. med oversettelse til litauisk.

Det knytter seg en spesiell historie til den boken. Dette var i en brytningstid – ytringsfrihet for fanger og andre sto på tapetet. Anne Marit fant noen av artiklene til boken i Botsfengslet interne avis ABC-posten, som fantes på UB. Hun skrev til forfatterne og ba om tillatelse til å trykke dem. Artiklene var ganske uskyldige meningsytringer om fengselslivet, og falt klart innenfor rammen av hva fengselsreglementet den gangen tillot når det gjaldt utsending av manuskripter. Men direktøren holdt brevene tilbake bl.a. med den begrunnelse at ABC-posten «blir oppbevart forseglet inntil 50 år i medhold av § 3 om avlevering av trykksaker til offentlige biblioteker …». I et brev la han bl.a. til at «[v]i anser ABC-posten for å være utgitt på fengslets ansvar og vi antar at det ikke er adgang til å ‘låne’ noe av dette stoff for offentliggjøring uten fengslets samtykke.» Saken endte med at vi klagde til Sivilombudsmannen. Det er var en de første store sakene som den norske Sivilombudsmannen fikk. Hos Sivilombudsmannen fikk vi fullt medhold. Det var ingen tvil om at vi hadde rett. Saken fikk den gangen meget store oppslag i tidens aviser og vakte stor oppsikt.

Anne Marit Thorsrud gikk ut av det første styret i KROM, men var i mange år etterpå brennende opptatt av fangers vel og vel, utliggeres og herbergisters situasjon, osv. En spesiell sak for henne gjaldt herbergistenes og uteliggernes situasjon før og etter opphevelsen av §§ 16 og 18 i den såkalte «løsgjengerloven». Bestemmelsene gjaldt tvangsarbeidet og kriminalisering av offentlig beruselse. Disse bestemmelsene gikk hun sterkt imot, og de ble da også endelig opphevet 1. juli 1970, uten at det huskes av så mange i dagens Norge.

Hun var opptatt en rekke delspørsmål i denne saken. Bl.a. var hun opptatt en en aksjonsgruppe for herbergister og uteliggere, som var et utspring av et styremøte i KROM. «Herbergistgruppa» ble dannet noe etter opphevelsen av de nevnte bestemmelsene, og den ble til fordi det dannet seg et omsving i mediene til fordel for løsgjengerloven. Den hadde til å begynne med en løs form, men formen ble etter hvert fastere. Den delte ut løpesedler, gikk i demonstrasjonstog på 1. mai, og deltok i en rekke andre aksjoner. Ikke minst er det Anne Marit Thorsruds store fortjeneste at Aksjonsgruppa til slutt møtte bystyret i Oslo om saken. Dette møtet i bystyret fikk betydning for utfallet av saken – at det ikke var riktig med en ny løsgjengerlov. Aksjonsgruppa møtte faktisk opp tre ganger – kjørt til rådhuset av Anne Marit Thorsrud og kolleger. Første gang møtte de opp med noen få herbergister men møtet i bystyret ble utsatt, neste måned med flere men møtet i bystyret ble også da utsatt, og tredje måned møtte herbergistene med rundt 100 personer som satt på Rådhusets galleri og lyttet til debatten om dem selv i Oslo by. Det vakte stor oppmerksomhet i tidens presse, debatten fikk trolig en annen utgang enn først ventet, og Aksjonsgruppa fikk lovord i Aftenposten og ble etter min mening viktig for vendingen av saken.

Helt til det siste var Anne Marit Thorsrud opptatt av slike spørsmål. I dag skulle vi hatt henne – hun trengs mer enn noensinne under Høyres, Fremskritts-partiets og justisminister Anundsens regime. Det er med sorg vi må erkjenne hennes bortgang. Vi andre kan bare fortsette.

Våre tanker går til hennes familie, som har mistet en så flott person.