Eksport av fanger

Noe av stortingsmeldingen – som den kontroversielle eksporten av nesten 250 norske fanger til Nederland for å avhjelpe fengselskøen i Norge – har fått sin behandling. Den 12. desember 2014 var det 1.192 personer i Norge som sto i kø for å få sonet sin straff. Det er ikke første gang det har dannet seg soningskø. I februar 1990 besto køen av ca. 6-7.000 dommer. Køen nå er altså relativt liten sammenliknet med dette. Det interessante var, som en stortingsrepresentant fra et annet parti enn Frp en gang uttalte på en KROM-konferanse, at man klarte godt køen på 7.000, og merket ikke noe særlig til den. Men Frp vil gjøre vei i vellinga og eksportere 250 fanger til et annet land for å minske en mye mindre kø. Ordning må råde, heter et ordtak oversatt fra tysk.

Det er mange og meget sterke motforestillinger mot eksport av fanger til Nederland/andre fremmede land. Generelt har de med menneskesyn å gjøre. Blant dem står kontakt med familie og arbeidskamerater høyt. Telefoner og Skype minsker ikke dette hensynet – personlig kontakt er noe helt annet. Avstanden fra en fengslet person til familien kan være stor også i Norge, men en dårlig ordning i Norge er ikke noe forsvar for en dårlig ordning i utlandet. Direktøren i det nederlandske fengslet skal i følge planene være norsk og styringen skal skje ved norsk straffegjennomføringslov, men norsk straffegjennomføringslov reiser en mengde skjønnsspørsmål som nederlandske betjenter, med en helt annet bakgrunn, ikke er kjent med og må forholde seg til. Utenlandske fanger fra Norge rammes også av slike problemer. Et kjerneproblem er forskjell i språk mellom nederlandske betjenter og norske (eventuelt utenlandske fanger fra Norge). For alle dagliglivets problemer i et fengsel vil språkforskjellen være avgjørende. Flere av disse vektige motforestillingene var for øvrig oppe KROMs kriminalpolitiske vinterkonferanse nylig (15-18 januar 2015).

En så liten kø som vi har i dag kan for øvrig faktisk reduseres til nærmere null på helt andre måter enn ved eksport: nedkorting med noen dager på alle fengselssoninger (noe som ikke vil skade noen), en viss økning i bruk av samfunnsstraff, en viss innstramming i bruken av varetekt som Norge er blitt kritisert internasjonalt for, en viss (frivillig) økning av elektronisk overvåking (fotlenke), og enkelte andre temmelig enkle tiltak.

To formål

Men stortingsmeldingen inneholder også andre ting. Det er særlig to formål som står sentralt. Det første er rehabilitering og oppussing av deler av bygningsmassen. Mange fengsler er nedslitt og i sørgelig forfatning. Noen er så dårlige at fangene må flytte ut en stund. Midlertidige ordninger skisseres for det. Det andre sentrale formålet i meldingen er at vi trenger nye fengsler, helst større enn de små vi nå har.

Det første punktet, rehabilitering og oppussing, er viktig. Fengslene er arbeidsplass for betjeningen, og oppholdssted for fanger. Begge grupper, også fangene, har krav på gode materielle forhold. Dette har Frp rett i. Helst ville vi sett at man slapp fanger løs som følge av oppussingen, i stedet for f.eks. dublering på celler, men tiden synes ikke inne for det. Men det er meget viktig, ja avgjørende, å beholde de små fengslene. De store fengslene som Frp vil ha, og som betones flere steder i meldingen, er i konflikt med alt vi vet om fengselsbygningenes virkninger på den menneskelige rehabilitering.

Mye mer kontroversielt

Det andre punktet er imidlertid mye mer kontroversielt. Det må, sies det i meldingen, bygges nye fengsler eller fengselsavdelinger for å møte fremtidens behov. Følgende fengselsprosjekter vil bli vurdert først: Halden fengsel med en økning på 100 plasser, Åna med 50 plasser, Bergen med 100 plasser, Agder med 180 nye plasser. I tillegg vurderes utvidelser i Telemark, avdeling Skien, og i Trondheim fengsel. Prioriteringer på lengre sikt og utredninger vil bli vurdert.

Hvordan skal man få til dette? Hele første del av stortingsmeldingen søker å gi et svar på det. Ved å fremskrive tendenser vi ser i dag, enten ved å se på fortidens utvikling eller ved å se på vår samtid, skal man spå om behovet i fremtiden. Men er ikke det fornuftig? Det er ikke fornuftig. Man ender nemlig opp i en dypt konservativ, låst prognose. Det som har vært eller er, det blir også i fremtiden. Tendenser som har vært i fortiden eller er der i dag, fortsetter. Økt bruk av varetekt, lengre sitte-tid i varetekt, og lengre dommer er tre variabler som skaper manglende straffegjennomføringskapasitet i dag. De vil gjøre det også i fremtiden.

Ganske kompliserte modeller og utregninger – beregninger – følger gjennom stortingsmeldingen. Men dette er kjernen.

Kapittel 6

Kapittel 6 er det viktigste kapitlet. To variabler gjør seg gjeldende når det gjelder fremtiden fram til 2030 og 2040 – forventet straffegjennomføringsvolum kontrollert for befolkningsendringer, og forventet befolkningsutvikling. Begge deles inn i et høyt, middels og lavt scenario. Det gir til sammen ni prognoseverdier, der prognoseverdiene med middels straffevolum og middels befolkningsvekst gir det sannsynlige resultatet.

Det er ikke umiddelbart lett å se hvordan scenarioene eller boksene i diagrammene fylles med tall eller prognoseverdier. De presise tallverdiene er ikke forklart. Men innledningen til kapitlet gir oss en pekepinn. Der heter det: «Den viktigste årsaken til det økte behovet for fengselsplasser de siste årene, er det økende antallet dommer over ett år. Sammen med stadig større etterspørsel etter varetektsplasser har dette ført til stort press på fengslene (…) Det forventes at antallet dommer over ett år og bruken av varetekt vil holde et høyt nivå i årene fremover». Det er igjen slik at fortidens og nåtidens plassbehov automatisk bestemmer fremtidens behov. Noen endring i fremtiden er det ikke rom for.

Sentrale verdier

Hva vil vi med fengslene? Hva vil et fengselsdøgn si i lidelse? Det å dempe lidelsen er en sentral verdi, når straffen primært skal være frihetsberøvelsen og ikke innholdet i fengslet. Er det andre og bedre måter å beskytte offeret på enn ved å bruke fengselsstraff – kan ulike gjenopprettende prosesser, der partene møtes med en mellommann og kommer fram til en løsning, være en vei å gå for flere enn i dag? Slike prosesser nevnes i kapittel 7, om verdivalg og prinsipper, i meldingen, men gis nesten ingen virkning på tallene. Hva med rettssikkerhet og likeverd, som det bare står litt om i meldingen og som ikke gis noen virkninger for prognosene, men som må være helt sentrale verdier i en straffeordning. Hva er forskjellen på Jørgen Hattemaker og Kong Salomo i retten? spurte kriminologene i gamle dager.

Slik kan man tenke seg en hel liste av grunnleggende verdier som man må forholde seg til når man skal skissere en straffeordning og vurdere et fremtidig behov for fengselsplasser. Når verdiene får spille en virkelig rolle, kan behovet vise seg å være langt mindre enn man tror. Fremskrittspartiet går en helt annen vei. Der går man mengdeopplysningenes og prognosenes vei, der fortid og nåtid låser handling og er fullstendig bestemmende for fremtiden.

Stortingets flertall bør avvise stortingsmeldingen, og starte et nytt utredningsarbeid med verdiene i sentrum.