I mai 2019 ble starten på en periode med mye frustrasjon, så av sorg, og til slutt: Maktesløshet.

Et halvt år tidligere ble jeg pågrepet og fengslet for å ha påført en person alvorlig kroppsskade i forbindelse med et narkooppgjør som gikk veldig galt. Jeg satt da i varetekt ved Ringerike fengsel i påvente av rettssaken. Dette var en alvorlig sak, og jeg forberedte meg på at jeg ville få en lang fengselsstraff, og jeg bestemte meg for å erkjenne straffeskyld.  Det jeg ikke var forberedt på, var at jeg var i ferd med å bli kvernet gjennom rettsvesenet på verst tenkelig måte.

Forsvareren min ringte meg en dag i mai 2019 og fortalte meg at statsadvokaten i saken ville legge ned påstand om forvaring. Jeg hørte hva han sa, men jeg kunne ikke tro det.

Jeg visste ikke så mye om forvaring annet enn at dette var det som tidligere ble kalt sikring, og at det er en tidsubestemt straff. En person som blir idømt forvaring, anses som for farlig til å kunne være ute i samfunnet; derfor handler forvaring først og fremst om samfunnsvernet. Man kan i teorien sitte livet ut i fengsel på en forvaringsdom. Lange køer med forvaringsdømte som venter på å komme i gang med forvaringsprogrammet, gjør det også mye vanskeligere for denne gruppen å få prøveløslatse.

Randi Rosenqvist, psykiateren som har hatt hovedansvaret for forvaring ved Ila fengsel, har uttalt i media flere ganger at mangel på ressurser og oppfølging samt lange køer gjør at forvaring ikke fungerer. Domstolenes overdrevne bruk av tidsubestemt straff har svekket rehabiliteringen. Det var ikke dette som var intensjonen med forvaring, sier hun.

Mindfuck

Når det legges ned påstand om forvaring i en straffesak, gir domstolene rettspsykiatere mandat til å foreta en prejudisiell undersøkelse av siktede (brukes også for å finne ut om en person er strafferettslig tilregnelig). Dette er en undersøkelse som skal kartlegge siktede. Hvem er du? Hva har du gjort? Og ikke minst, min favoritt: Hva kommer du til å gjøre i fremtiden?

En psykiater kan ifølge hen selv og domstolene, forutse hva som kommer til å skje i fremtiden.

Hva er et menneske om ikke en samling av valg? Hvor kommer disse valgene fra, og har man egentlig reelle valg? Disse komplekse spørsmålene er noe av det rettspsykiaterne skal svare på.

Selv studerer jeg fysikk og matematikk. Fysikk er vitenskapen om den livløse delen av naturen, om hvordan universet er bygget opp, og om kreftene som virker på, og mellom det som utgjør universet. Men det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål i fysikk og matematikk som vi kanskje aldri får svar på. Det er noe alle seriøse fagfolk er ærlige om.

Det er fascinerende hvor selvsikre enkelte av disse psykiaterne kan være i sine prediksjoner. De fremstår som orakler, og er lite ydmyke for at mennesker er mer komplekse enn en diagnose tilsier. Det vektlegges i liten grad, og domstolene bruker psykiaternes råd nærmest som en hvilepute for ting de selv ikke forstår.

Så er det sikkert slik at det er det beste verktøyet vi har til å kunne vurdere en persons psyke. Spørsmålet jeg stilte meg da disse psykiaterne gjorde en vurdering av meg, var om det kunne være andre variabler som påvirker deres vurderinger. Hvordan er blodsukkeret akkurat den dagen? Har de kranglet med ektefellen? Lite søvn, arbeidspress, kø i trafikken og så videre. For meg virker rettspsykiatrien som noe av en tilfeldighetens reise når det kommer til hvordan mennesker vurderes i en straffesak.

For min del ble dette tidenes mindfuck.

Freud & Frasier

For enkelhets skyld kaller jeg mine to oppnevnte psykiatere for Freud & Frasier.

Så da satt jeg der med Freud & Frasier mens jeg ble bombardert med ulike spørsmål. Det var ganske spesielt å dele med to helt ukjente personer, alt fra barndom, oppvekst, foreldre, nettverk og seksuelle preferanser. Freud, den mest aggressive av de to, prøvde gjentatte ganger å provosere meg for å få en reaksjon som passet inn i rapporten hans, men den reaksjonen fikk han ikke. Det kom etter hvert tydelig frem at han så gjerne ville plassere meg i en kategori slik at det ville bli lettere for dommeren å forstå hvilken trussel jeg var for samfunnet. Dette kommer da i form av en rapport som skal leveres til påtalemyndighetene før hovedforhandlingen.

Det er også viktig å presisere at man ikke er pålagt å snakke med dem, så dette gjorde jeg av fri vilje. Jeg tenkte uansett hele tiden at jeg ikke har noe å skjule. Jeg har hatt en fin barndom med masse venner og støtte fra familie. En av mine beste venner vokste opp i et hjem med rus og vold, så jeg vet også hvordan det ser ut.

Jeg satset på toppidrett fra ung alder, og har investert mye av tiden min i trening. Jeg har konkurrert fulltid på landslaget, både som utøver og trener. Jeg har reist rundt i hele verden og representert landet mitt i EM, VM og OL, og jeg har jobbet knallhardt for å oppnå gode resultater.

Dette er noe jeg har overført til arbeidslivet da jeg senere jobbet i nesten femten år innen finans. Jeg har giftet meg, etablert meg med kone og fått to nydelige barn som jeg er mer stolt av enn noe annet. Jeg har for det meste levd et vanlig liv, men jeg har også tatt noen dårlige valg. Det å bruke rusmidler for å lindre smerte, er ett av dem.

I flere år hadde jeg et skjult misbruk. Det begynte med at jeg kjedet meg. Familieliv og karriere ga ikke nok stimuli, enn så kynisk det kan høres ut. Jeg brukte kokain på jobben, jobbet mye overtid og hadde de beste resultatene. Hjemme var jeg den faren og ektefellen jeg skulle være, og alt gikk tilsynelatende bra. Helt til det ikke gikk lenger. Og jeg endte til slutt opp med å skille meg. Den dårlige samvittigheten og følelsen av å være mislykket tynget meg, og rus ble en lindring.

Diagnostisert

Tilbake i Ringerike fengsel noen måneder senere, etter samtalene med Freud & Frasier, kom den nedslående rapporten med en kopi til forsvareren min. Freud & Frasier hadde kommet frem til at jeg er en fare for samfunnet, og stilte diagnosen dyssosial personlighetsforstyrrelse (allment kjent som psykopati).

Ifølge dem hadde jeg svart godt og beregnende i intervjuene – jeg var en ressurssterk, manipulerende person med liten eller ingen empati for andre. Alt dette hadde de funnet ut etter en tre timers samtale. Jeg må si at akkurat den siste setningen med «mangel på empati» stakk skikkelig, og hele rapporten som nærmest beskrev meg som et voldsmonster fikk meg til slutt til å tvile på meg selv. Hva om dette stemmer? Er jeg virkelig en ond person? Dette er jo profesjonelle folk, tenkte jeg, så det må jo nesten være riktig. Det tok tid før jeg klarte å grave meg opp igjen fra det mørke mentale terrenget jeg var sunket ned i. Selvtilliten – tilliten til meg selv – var smadret.

Det å ha et forvaringsspøkelse hengende over seg i påvente av rettssak, var krevende og vanskelig. En pandemi, og diverse byråkratisk rot, gjorde at det tok to år før saken min kom opp for retten. I to år levde jeg med en usikkerhet og en påkjenning som jeg ikke unner noen.

Rus-rehab

Jeg bestemte meg likevel for å ta grep, og begynne i rusbehandling. Siden jeg etter hvert hadde sittet lenge i varetekt, så prøvde jeg i et fengslingsmøte å få det som kalles for fengslingssurrogat §12. Da kunne jeg være på en institusjon for rusbehandling i påvente av rettssak, i stedet for fengsel. Dette var også kostbart, og noe jeg ikke ville få dekket av det offentlige. To ganger fant tingretten det hensiktsmessig, men ved begge anledninger anket statsadvokaten det, og fikk medhold i å holde meg fengslet.

Han støttet argumentene sine på rapporten Freud & Frasier har skrevet om meg. Jeg var altfor farlig til å kunne oppholde meg på en slik institusjon. De eneste mulighetene jeg hadde igjen, var det man ble tilbudt i fengselet.

Etter at politiet var ferdig med etterforskningen, ble jeg overført til Bergen fengsel. Jeg begynte ganske tidlig å undersøke hvilke tilbud som var der. Her var det både tilbud om behandling og skole.

Men i Bergen fengsel er det ca. 260 innsatte, og de har seks plasser til rusmestring. Seks plasser…

Alvina

Men jeg fikk til slutt plass, og var med i programmet i ett år. Parallelt begynte jeg med ukentlige samtaler med fengselspsykiateren, Alvina.

Sammen med henne gikk vi gjennom mye av det samme som Freud & Frasier gjorde, men vi gikk adskillig dypere. Hun jobbet på en annen måte. Hun ville faktisk hjelpe meg, og det gjorde hun.

Jeg regnet på det: Etter to år i behandling hos henne, har vi snakket sammen i nesten 220 timer, mot Freud & Frasiers tre timer. Det som virkelig gav meg motivasjon til å ikke gi opp i en ganske håpløs situasjon, var henne. Hun overbeviste meg om at både diagnosen og alt annet som Freud & Frasier hadde skrevet om meg, var uriktig.

Samtidig som jeg ble glad for å høre dette, ble jeg også forvirret. Hvorfor skulle disse to psykiaterne på død og liv stemple meg som en farlig person? Hva var motivasjonen deres? Forsvareren min fortalte meg at dette handler også om penger. En rettspsykiater tjener ganske mye på å skrive en slik rapport, ofte et sekssifret beløp.

Freud & Frasier har aldri tidligere vært brukt som sakkyndige i Bergen tingrett, så kanskje de ville gjøre inntrykk på statsadvokaten og dommeren? Ikke vet jeg. Hvordan kan dette ha pågått så lenge uten at noen stiller spørsmål ved inntjeningen til disse oraklene? Kan penger påvirke hvordan arbeidet utføres?

Rettssaken

Det var satt av fire uker til rettssaken min. Jeg skulle ha en del karaktervitner, inkludert psykiateren min, Alvina. Det tok ikke lang tid da hun inntok vitneboksen og presenterte seg, før Freud & Frasier ble helt stive i masken.

I stedet for å høre på hva hun hadde å si om meg, var de mer opptatt av å undergrave det hun sa, all den tid det ikke var i samsvar med deres rapport. Det de selv sa var at: «Det er uheldig at det eksisterer en konkurrerende rapport». Konkurrerende rapport? Er dette en konkurranse?

Denne kommentaren fra dem ble begynnelsen på slutten, skulle det vise seg. Det ble etter hvert en slik skittkasting i retten, og jeg kunne se på dommeren at hun begynte å gå lei. Her handlet det ikke om hva som var rett eller galt lenger.

Men Freud & Frasier hadde ingen sjanse med denne rapporten de hadde skrevet. Tre timers samtale med meg, mot over to hundre med min psykiater. Det ble en del pinlige øyeblikk for dem, og Freud, den mest aggressive av de to, kastet Frasier under bussen de siste dagene i retten med å ikke møte opp. Dette reagerte også dommeren på. Frasier var en mer forsiktig eldre mann på vei mot pensjonsalderen, og det var tydelig at Freud hadde styrt hele rapporten. Han måtte til slutt erkjenne at rapporten deres var mangelfull, og diagnosen de hadde gitt meg kunne være feil.

Det ble ikke forvaring. Jeg fikk en lang tidsbestemt straff som jeg ser enden på nå.

I løpet av mine fem år bak murene har jeg likevel vært vitne til at forvaring brukes bare mer og mer, og det hele fremstår ofte som maktmisbruk. Det er lite, eller ingen revisjon på arbeidet sakkyndige gjør, og jeg tror det er uheldig at det er snakk om relativt store summer for å utarbeide en slik rapport. Det ville være klokt om dette blir gitt mer oppmerksomhet.

Ingen er tjent med domstoler som støtter seg på fagfolk som er drevet av penger, eller arroganse.

Det viktigste for meg nå er å vende tilbake til samfunnet og bli «den gode naboen» («den gode naboen» er en frase kriminalomsorgen snakker om når de beskriver deres mål for rehabilitering av innsatte).

Etter fem år, låst inne på ti kvadratmeter, håper jeg det likevel er mulig. Å leve et normalt liv, jobbe, betale skatt og være en far igjen for mine barn.

Jeg er heldig som i dag har fått en plattform der jeg kan snakke om mine erfaringer, og det er jeg takknemlig for. Det er mange historier der ute som aldri blir fortalt, derfor ville jeg dele min.

Takk for meg! 

Innlegget ble holdt på fangehøringen "Fengselsliv og fangeliv" som åpnet KROM-konferansen fredag 12. januar