Straff defineres gjerne som «et onde som skal oppleves som et onde» og har ulike formalbegrunnelser som eksisterer side om side. Straff skal oppdra andre fra å begå forbrytelser (allmennprevensjon) så vel som å avskrekke lovbryteren selv (individualprevensjon). Videre skal lovbryterne rehabiliteres samtidig som samfunnet skal vernes ved at forbryterne settes ut av spill i en avgrenset periode (inkapasitering). Overordnet skal straffen besørge rettferdighet slik at borgerne ikke skal behøve å ta retten i egne hender.

Straffeideologisk dynamikk. Hva som til enhver tid vektlegges i praksis varierer betydelig til tross for at ulike straffebegrunnelser eksisterer samtidig. Kriminalloven av 1842 satte et fokus på forbrytelsen fremfor forbryteren. Likhetsprinsippet og proporsjonalitetsprinsippet var sentrale – det skulle være lik straff for like lovbrudd og straffen skulle være proporsjonal med forbrytelsen. Det avgjørende for straffen var karakteristika ved forbrytelsen, ikke ved lovbryteren. Gjennomføringen av selve innesperringen ble viktig, med fokus på at fangene måtte isoleres for antatt uheldig innflytelse på hverandre.

Rundt århundreskiftet skjedde en dreining fra forbrytelsesfokus til forbryterfokus. Med Straffeloven av 1902 ble man opptatt av at kriminalitet kan skyldes fysisk og/eller psykologiske avvik som kan gjøres til gjenstand for behandling. Grunnlaget for behandlings- eller rehabiliteringsideologien var dermed lagt. Behandlingsideologien nådde sin storhetstid på 1950-tallet. Da var psykologene og psykiaterne blitt blant de viktigste aktørene i straffegjennomføringen.

Ingen holdepunkter. På 1970-tallet kom det forskning som viste få eller ingen holdepunkter for at behandling i fengsel hadde positiv effekt på tilbakefallsreduksjon. Det ble i mange miljøer konkludert med at behandlingsideologien var mislykket og man ble mer orientert mot fattigdom, sosial nød og strukturelle samfunnsforhold som kriminalitetens antecedenter. Justisminister Inger Louise Valles kriminalmelding, St.meld. nr. 104 (1977-78), signaliserte en overgang fra en individualistisk til en strukturell rehabiliteringsideologi: Humanisering av fengslene og sikring av fangers materielle og sosiale behov ble fremtredende.

Den strukturelle rehabiliteringsideologien ble gradvis utfordret av den fremvoksende neoliberale markedskapitalismen på 1980- og 90-tallet. Dermed dreiet fokuset tilbake mot en mer individualistisk straffeideologi. Det var ikke lenger tale om at straffesystemet hadde ansvar for å realisere fangenes materielle og sosiale rettigheter. Snarere ble forbryteren betraktet som «sin egen lykkes smed» med ansvar for å endre sin livssituasjon gjennom egeninnsats. I St.prp. nr. 1 (1994-95) og St.meld. nr. 27 (1997-98) ble det stadfestet en slags eksklusiv individualistisk rehabiliteringsideologi: Straffesystemets ressurser skulle systematisk prioriteres til fanger som viser forpliktende egeninnsats til egen rehabilitering, og fangebefolkningen skulle styres av et privilegiesystem der mønsterfanger premieres og problemfanger sanksjoneres.

Motiverte forbrytere. Parallelt oppstod en optimisme knyttet til at «påvirkningsprogrammer» basert på kognitiv adferdsteori kunne hjelpe «motiverte forbrytere» til å bygge opp impulskontroll, ønskede holdninger og evne til å omsette dette i lovlydig adferd. Det ble etablert en omfattende programvirksomhet i norske fengsler der fangevokterne nå skulle skolere fangene i å bli gode selvkontrollører.

Den individualistiske rehabiliteringsdoktrinen synes fortsatt å eksistere på 2000-tallet. Imidlertid kan man også se konturene tilbake til 1800-tallets ideologi der selve innesperringen og straffens moralske dimensjoner stod i fokus. Straffene blir strengere, soningsforholdene tar i økende grad form av ren oppbevaring, og det fokuseres på «allmenn rettsfølelse» som moralsk legitimering. Gjengjeldelse og proporsjonalitet kan sies å ha fått en renessanse i norsk straffeideologi. Å få gjennomført innesperringen på en effektiv måte fremstår som en sentral kriminalpolitisk prioritering, hvilket blant annet har manifestert seg i form av omfattende fangedeportasjon til Nederland.

Et straffefilosofisk sammensurium. Hva står vi da igjen med? Hvorfor straffer vi? Hva ønsker vi å oppnå? Det enkle men samtidig kompliserte svaret må være: Vi straffer for å avskrekke andre og for å avskrekke lovbryteren selv, vi straffer for å rehabilitere lovbryteren, og vi straffer for å beskytte samfunnet og for å gi en moralsk kommunikasjon av forholdet mellom rett og galt.

Svært mange mål skal altså nås samtidig og virkemidler på veien til disse vil nødvendigvis måtte være ganske forskjellige. Straffen blir dermed et sammensurium av virksomme elementer som til dels står i gjensidig motsetning til hverandre. Målet om avskrekkelse og rettferdighet nås kanskje best ved å bryte lovbryteren ned og påføre lidelser, mens målet om rehabilitering forutsetter at lovbryteren bygges opp og tilføres ressurser.

Strengere straffer. Folkets ønsker om strengere straffer har på 2000-tallet blitt brukt aktivt som politisk legitimering av strengere straffer. Og studier viser faktisk at folk mener straffene er for milde. Vel å merke når de blir spurt på et helt generelt grunnlag.

Omfattende studier av folks rettsfølelse i de nordiske landene viser imidlertid at folk ganske systematisk undervurderer det faktiske straffenivået. Folk har blitt forelagt konkrete saker og bedt om å angi hva de mente var passende straff. Samtidig ble sakene evaluert av et panel dommere for å estimere faktisk straffenivå. Resultatet var at flertallet av vanlige folk ønsket mildere straffer enn hva som var det faktiske straffenivået. Kunnskap om straff bør løftes frem i den offentlige debatten og det er nødvendig med en overordnet diskusjon om hva vi faktisk ønsker å oppnå med å straffe våre medborgere.

Opprinnelig publisert i Vårt Land 24.01.2018