I en domsavsigelse i Gulating lagmannsrett i august 2020, står det at «Lagmannsretten er kommet til at B er blitt utsatt for nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Avgjørende for at terskelen er overskredet, er etter lagmannsrettens syn særlig den rutinemessige gjennomføringen av kroppsvisitasjoner på vei til besøk og ved utgang.»  Det er første gang at noen erkjenner den umenneskelig og nedverdigende nakenvisiteringer vi innsatte utsettes for oss.

Klagen

For meg var det sensasjonelt, men jeg har heller aldri vært i tvil.  Og da satte jeg meg ned og skrev til selveste direktøren og ba om veiledning og råd på hva vi innsatte kunne gjøre for å få kompensasjon for det regime vi hadde blitt utsatt for, fikk jeg til min store overraskelse svar samme uke. Noe som er egentlig helt utrolig fort i et slikt system, men dette var ikke noe glede seg over dessverre. For svaret var en kortfattet informasjon om manglende handlingsmyndighett, en bokstaveligtalt ansvarsfraskrivelse med henvisning oppover systemet. 

Dette var ikke nok for meg, etter mye frem og tilbake på avdelingen og i fengselet ble jeg ikke hørt eller på noe måte vist forståelse av de betjentene eller ledelsen. 

Ingen kompensasjon

Da jeg leste en avisartikkel med intervju med advokat Maria Hessen Jacobsen ved Elden AS så jeg endelig en løsning på problemet og tok kontakt henne.

Det var ikke så lett som man skulle tro og jeg fikk vite at problemet mitt var at jeg falt mellom to stoler. Jeg kunne ikke få kompensasjon for mine rutinemessige nakenvisiteringer som jeg leste om i avisene fordi jeg satt på rettskraftig dom.  I dommen fra medinnsatte var det klart og tydelig;  to nakenvisiteringer ble kompensert med et døgn fratrekk i straffen. For oss som allerede var dømt gjaldt altså ikke dette. Og her sitter jeg den dag i dag i fengsel, nesten 3 år etter at dette ble avdekket uten noe form for kompensasjon. 

Søksmål

Heldigvis gikk det en faen i meg, og med avgjørende støtte fra advokat Hessen, valgte vi å gå den historiske tunge veien med et søksmål mot staten Norge. Motparten er justis- og beredskapsdepartementet.  

I dag representerer jeg og to andre tidligere innsatte over 150 medfanger og tidligere innsatte. Det kan virkes som et lite tall når man vet at det totalt sett årlig sitter rundt 3000 innsatte i norske fengsler, men årsaken var rett og slett fordi det ble for tidkrevende for advokatteamet, som ikke hadde kapasitet til å håndtere flere saker.

Nå kan heller andre innsatte fylle ut en ferdigskrevet søknad om «utsettelse av foreldelsesfrist» og som skal sendes til justisdepartementet. Så om vi får medhold i Borgarting Lagmannsrett kan man enkelt bare søke om økonomisk kompensasjon for de systematiske og umenneskelige nakenvisitasjonene man har blitt utsatt for under fengselssoningen. Saken skal opp 6. juni 2023

Sanksjoner

Dum og naiv som jeg, var trodde jeg at da nyhetsmedier omtalte vårt arbeid for et gruppesøksmål mot kriminalomsorgen ville offentlig oppmerksomhet bidra til en mer samarbeidsvillig fengselsledelse. Det seg snarere tvert imot.

Siden jeg hadde jevnlig telefonkontakt med advokat Hessen, begynte ting å skje fra Bergen fengsels side. En dag kom fengselsbetjent inn på cellen min og informerte at jeg ikke kunne snakke med advokat Hessen siden hun ikke var min oppsatte offentlige forsvarer.

Det resulterte at jeg både måtte bruke av mine dyrebare 20 minutter som jeg bruker til min familie, og betale for ringeutgiftene selv. 

En medinnsatt og jeg begynte å samarbeide og bytte på å ha kontakt med advokat Hessen, men utfordringene var at han satte på en annen avdeling og at vi begge var tillitsmann.

Vi hadde sterkt behov for å jobbe sammen og dele informasjon angående det påbegynte søksmålet, men dette fikk vi ikke lov av fengselet siden vi satt på forskjellig avdeling, tross av at de visste hva vi jobbet med. 

Varslingsplikt

Under fengselsoppholdet har et av mine grunnleggende spørsmål vært om hvorfor fengselsbetjenter som har varslings- og veiledningsplikt for å ivareta innsattes rettigheter, ikke varsler når det rettigheter krenkes.

De må jo ha lært at det er deres plikt under utdannelsen på Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS, der de også undervises i internasjonale menneskerettigheter som er grunnleggende rettigheter for alle mennesker, også fangebefolkningen og som staten Norge forplikter å følge.

Når kriminalomsorgens ansatte daglig utfører nakenvisiteringer av innsatte, skal de ha kunnskap om hvilke rettigheter de krenker.

Daglige overgrep

Når en marginalisert gruppe som fangebefolkningen må regnes som, kroppsvisiteres skal det ifølge regelverket skje så skånsom som mulig. Men for oss innsatte oppleves kroppsvisitering som et overgrep.

Vi ta av oss plagg for plagg som blir sjekket av to fengselsbetjenter, som oftest av samme er av samme kjønn, men også av betjenter av det motsatte kjønn. Eller at de overværer visitasjonen.

Når man så står helt naken, må man løfte på beina, testiklene, åpne munnen og ta fingrene gjennom håret, kvinnene må løfte på puppene og så er det ned i hockey. Mens man sitter på huk, får man beskjed om å hoste.

I enkelte fengsler er det speil på gulvet slik at betjentene får innsikt til anus. Når man spør hvorfor man må gjennom en slik inngripende prosess, får man bare som svar at er det bare uten en konkret mistanke eller en individuell vurdering. 

På rettsikkerheten løs  

Jeg satt to år i varetekt, og det halve året som gikk mellom tingretten og lagmannsretten, var jeg kun én gang i besøksavdelingen for advokatbesøk. Årsaken til det var at jeg ble kroppsvisitert både før og etter advokatbesøket.

Det er klart at det er rettssikkerhetsproblem når innsatte vegrer seg for å møte sin forsvarer fordi som i mitt tilfelle, man ikke orker å bli utsatt den krenkelsen det er å måtte strippe foran fengselsbetjenter.  Dagen før ankesaken skulle starte i lagmannsretten var min daværende advokat møkka lei av at jeg ikke ville ta imot fysisk besøk av henne så hun bare stilte opp i fengselet.

Legitimeringen

At vi innsatte pålegges kroppsvisitasjon før og etter møte med advokaten legitimeres med en over ti år gammel sake der en advokat tatt for innsmugling av mobiltelefon i fengselet. Etter det ble rutinene endret og det ble kav om rutinemessig nakenvisiteres av innsatte også ved besøk av offentlige personer som advokater, psykologer, politi o.l.

Om én sak med advokat legitimerer massiv krenkende og ydmykende kontroll av innsatte kan man lure på hvorfor ikke ansatte kroppsvisiteres på vei til og fra jobben?  For det har jo skjedd ta fengselsbetjenter har blitt blir fersket i forsøk for innsmugling av narkotika/mobiltelefoner og utsmugling av brev og beskjeder?  

Dette blir ikke snakket høyt, tvert imot så blir det dysset ned. Hadde det vært opp til meg, så skulle betjenter selv blitt nakenvisitert hver gang de kommer på jobb og når de er ferdig for dagen. På lik linje som oss innsatte, for å utelukke inn/ut smugling, da kunne de i tillegg få kjenne på den nedverdigende følelsen av at folk skanner kroppen din når du er mest sårbar. 

Uforholdsmessige maktforskjeller

Søksmålet har vært og er en stor påkjenning for meg og de to andre. Det gjelder både selve prosessen og de økonomiske konsekvensene. 

Da søksmålet var opp for Oslo Tingrett krevde det at vi i nesten tre uker måtte bidra med full bevisførsel og vitneforklaringer.

Da saken pågikk i tingretten var våre saksomkostninger opp i svimlende 2.4 millioner. Vi fikk medhold av retten at det skulle vi få tilbakebetalt, men siden regjeringsadvokaten valgte å anke saken videre fikk vi ikke dekket saksomkostningene.

Økonomisk utpressing

Vi opplever det som økonomisk utpressing, og statens har selvsagt økonomiske ressurser til å trenere saken ved å anke saken videre til høyere rettsinstanser. Vi som står i kampen, har ca. kr 70 dagen og får betalt for fem arbeidsdager i uken.

Om anken ikke går i vår favør kan vi se for oss et liv som evig gjeldsslave for å ha krevd at staten oppfyller sine internasjonale folkerettslige forpliktelser.  Å ha det med seg på vei ut i til et liv uten rus og kriminalitet er for å si det mildt ikke motiverende.

Anken oppleves derfor som et maktmisbruk og vi håper at andre offentlige instanser snart vil reagere. 

Ureglementert tvangsinngrep

I 2020 da jeg sonte i Bjørgvin fengsel ble jeg presentert for en mobiltelefonavtale der jeg som innsatt må signere “frivillig” kontrakt og oppgi pin- og/eller skjermlås-kode slik at fengslet hadde full tilgang til alt innhold på telefon. Det omfattet sosiale medier apper som Facebook, men også e-post, SMS og bilder. Den såkalte avtalen forbød også datingapper som Tinder, og det var ikke lov å slette meldinger eller datahistorikk.

Det var et nødvendig inngrep for å kunne avdekke om innsatte brukte soningstiden til kriminelle handlinger ble jeg fortalt.

Betjenter truet til og med å inndra mobilen min om jeg gikk inn igjen på Rikstotos hjemmeside for å se på reprise av et travløp der min egen travhest kom andre plass.

Tilsynsrådet

Etter en lang prosess kontaktet jeg tilsynsrådet for jeg var ikke i tvil om at dette hadde ikke Bjørgvin fengsel hjemmel til.  Når kriminalomsorgen ikke har hjemmel til å åpne privatposten til innsatte kunne de umulig ha tilgang til å granske hele livet til innsatte ved å gå igjennom mobil.

Det er viktig å merke seg for dette har pågått i mange år. Altfor mange har blitt tilbakeført som intern sanksjon grunnet mobiltelefonavtalen. Det var ingen som stilte spørsmål til lovligheten i overvåkningen,

Da jeg valgt å ta saken videre til kriminalomsorgen Region Vest fikk jeg medhold på klagen.

Sivilombudet

Sivilombudet sa januar 2022 at kriminalomsorgen ikke har hjemmel til å avlytte innsattes samtaler om det ikke kan dokumenteres med konkret mistanker.

Først i februar 2023 kom justisminister Emilie Enger Mehl ut med midlertidig føringer om at kriminalomsorgen ikke har hjemmel til rutinemessig avlytting av innsatte.

Ingen konsekvenser 

Jeg brukte medholdet fra Region Vest på å klage på «mobilavtalen» jeg ble tvunget til å signere. I desember 2022 var jeg så vidt meg bekjent den først innsatte som fikk fritak for kommunikasjonskontroll som sonet i høysikkerhetsfengsel.  

Men saken reiser spørsmål om hvorfor blir det så få konsekvenser for kriminalomsorgen når innsattes menneskerettigheter krenkes? Og hvorfor handlet betjentene, de må eller burde ha visst at det stred imot innsattes rettigheter? 

Ikke minst sett i lys av hvordan en samfunnsmessig marginalisert gruppe som fangebefolkningen sanksjoneres basert på mistanke. Sanksjoner som får alvorlige føler som tap av permisjoner, tap av mulighet for lavere sikkerhet og prøveløslatelser.  

Staten som motpart  

Fengselssystemet er grunnlagt på maktmisbruk. Det er ikke lett for innsatte og organisere seg for å kjempe for egne rettigheter.

Maktforskjellen som ligger i at motparten i et søksmål er den mektige og ressurssterke staten Norge skremmer de fleste fra å kreve oppreisning. Ikke minst tanken på at man kan bli sittende med all saksomkostningene selv.

Men i fremtiden kommer det bare til å bli avdekket flere saker innenfor kriminalomsorgen.  Derfor er det så viktig at eksterne etater og andre reagerer og taler våre rettigheter. Men det må også føre til reelle endringer i regelverket, og sanksjoner om kriminalomsorgen ikke gjennomfører pålagte endringer. 

Daniel er påtroppende styremedlem i KROM