Disse nye momentene i den kontroversielle ordningen med fange-eksport til Nederland kommer som en overraskelse på oss som har fulgt saken siden regjeringen gjorde ideen kjent i fjor høst. En sentral del av kritikken har hele tiden vært at utenlandssoningen blir tyngre og undergraver rehabiliteringen blant annet fordi fangene ikke får permisjon i Nederland. Mot dette har justismyndighetene forsvart seg med at permisjon uansett ikke er aktuelt for Nederland-fangene, fordi de enten vil være utlendinger med utvisningsvedtak eller langtidsdømte som er tidlig i soningsløpet, og dermed uten rett til permisjonene som skal lette overgangen til et normalt liv. Disse langtidsdømte skal få komme tilbake til Norge mot slutten av soningstiden, for da å få permisjoner som en del av den nødvendige progresjonen ut mot samfunnet (ifølge Brein-Karlsen til NRK 29. november i fjor og i Morgenbladet 13. februar i år).

Regjeringen har altså forsvart seg mot den etter hvert massive kritikken av fange-eksporten med forbehold som den nå selv sier at ikke skal gjelde likevel. Med andre ord: Fanger som ellers ville påbegynt den vanskelige overgangen til frihet i Norge, vil likevel være blant dem som sendes til Nederland – og der mister denne muligheten. Debatten om den meget drastiske endringen i norsk straffepolitikk synes med det å ha blitt ført på uriktige premisser.

Da loven som gjør fange-eksporten mulig ble vedtatt i Stortinget, vektla regjeringen at det skulle være frivillig å sone i Nederland. Det skal ikke bare være frivillig, det kommer til å bli populært å sone der, sa KrF-politikeren Kjell Ingolf Ropstad optimistisk fra talerstolen. Kritikerne hadde likevel rett i at det ville bli tvangsdeportasjon av norske fanger, at Nederland-soning blir tyngre for fangene og at den svekker muligheten for tilbakeføring til samfunnet.

Debatten om det drastiske eksport-tiltaket har vært preget av mange og alvorlige prinsipielle og praktiske spørsmål. Svarene fra justismyndighetene har på sin side dessverre vært få eller uklare, og høringsnotatet fra Justisdepartementet om lovendringen ble karakterisert som lite gjennomarbeidet hastverksarbeid av juridiske eksperter. Søndagens uttalelser gir de mange frivillige og kriminalpolitiske aktørene som har vært kritiske grunn til å følge ekstra godt med framover.

Men også andre, blant dem KrF som sikret flertall for tiltaket i Stortinget, har fått en god grunn til å spørre: Hva blir det neste? Vil for eksempel det som skulle være en midlertidig ordning bli langvarig eller permanent? Men før det: Hvem ender Norge egentlig opp med å sende til Nederland? Og hvordan vil dette foregå?

Av Marte Rua
Stipendiat
Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo