Dette svært lange innlegget, handler om å leve med fortiden over seg hver eneste dag. Hvor kriminalitet som er begått for over 30 år siden, som for lengst er sonet ferdig i fengsel, men allikevel forfølger meg hver eneste dag. Det føles som en «livstidsdom» og handler om straffegjeld.

Jeg har et stort behov for å synliggjøre en utfordring som ikke bare har konsekvenser for den enkelte, men for hele samfunnet. Så håper jeg den kan bevisstgjøre våre folkevalgte, slik at man kan lage ordninger som folk kan leve med. Det systemet vi har i dag, skaper bare ny kriminalitet og er svært ødeleggende for en positiv tilbakeføring. Norge trenger virkelig en gjeldsordningsreform. En reform som gir mennesker en reell sjanse til å bli inkludert i fellesskapet, til det beste for alle.

Tall fra SSBs levekårsundersøkelse blant innsatte viser at nesten halvparten blir løslatt med straffegjeld. Det er alt fra bøter til store erstatningskrav. I utgangspunktet skal straffegjeld kreves i sin helhet, og det bygger på det såkalte «støte prinsippet». Gjeldsordningen må ikke virke støtende for andre skyldnere eller det øvrige samfunnet . Domstolen sier det kan gå utover den alminnelige betalingsmoral i samfunnet, hvis alle med betalingsvansker kunne oppnå gjeldsordning etter loven. Disse moralske prinsipper er forståelig, men hvor går grensen for prinsippene? Når de til slutt faller på sin egen urimelighet?

Jeg skal forklare deg min gjeldssituasjon, men vil først beskrive en tankevekkende opplevelse jeg fikk for kort tid siden, med en av gutta fra «Nokas-ranet». Vi holdt foredrag på Teams for OsloMet og et etterutdanningskurs for økonomiske rådgivere i Nav. Da han fikk spørsmål om hvordan livet i friheten var med et erstatningskrav på 50 millioner, tror jeg de fleste ble overrasket av svaret; - «Det å ha en slik ufattelig stor gjeld gir meg en stor frihet. Jeg kan rett og slett gi blaffen i alt. Når jeg kjører gjennom bomringene, så kan du glemme at jeg gidder å betale den regningen. Hvorfor skal jeg det? Når man har 50 millioner i gjeld og er uføretrygda, da blir det bare sånn. Det å tru at jeg kan betale en slik sum, er som å lugge en flintskalla mann».

Jeg kan forstå denne følelsen. Har vel kjent på den noen ganger gjennom livet. Håpløsheten man møter i tilbakeføringen til samfunnet, blir fort til frustrasjon og bitterhet. For mange er det høyere murer i friheten enn rundt et fengsel. Frihetsberøvelse er ikke den eneste straffen man får. Straffen fortsetter også i frihet. Det er bare å glemme at man har gjort opp for seg når dommen er sonet. Da glemte du, eller forsto ikke hva den lille skriften i doms-papirene betydde? For hva betyr det egentlig å leve med straffegjeld?

Jeg tar deg med tilbake til det «glade 80-tall», for å gi deg litt bakgrunnsinformasjon. Da oppdaget noen av gutta i gjengen at man kunne trikse med sjekkheftene. Bakerst i et sjekkhefte, før de siste fem arkene, var det en blankett hvor man kunne få et nytt sjekkhefte av banken. Vi fant raskt ut at bankene ikke hadde system for registrering av sjekkhefter. Det var bare å rive ut rekvisisjonen for nytt hefte og plutselig satt gutta med flere hundre blanke sjekker, riktignok i eget navn, men pytt, pytt. Den gangen tok vi ikke sorgene på forskudd og dommen man fikk for å svindle seg selv, kunne man lett leve med. Vi fikk bare noen måneder for flere hundre tusen, men lite visste jeg at dette ville forfølge meg i over 30 år?

Selv om våre handlinger var med å øke sikkerheten til bankene den gangen. Så kan jeg ikke si de har vist særlig takknemlighet. Kanskje fordi flere av bankene ikke lenger eksisterer, for eksempel. ABC-bank, som jeg faktisk skylder over 400.000 kroner? Jeg blir hver måned trukket penger til en bank som ikke eksisterer og som helt sikkert har avskrevet dette beløpet for lengst? Det er faktisk vanskelig å forstå at dette er mulig, men slik fungerer det i virkeligheten. Inkassoselskaper som overtar oppgaver, putter på enorme kostnader og renter. Uansett, gjennom årene i fengsel eller med nåla i armen, så har kravene blitt fornyet og summen bare øker. Til slutt gir man bare opp, driter i alt som ligger i postkassa, eller retter sagt, jeg blir syk av postkassa. Jeg får en underlig aggresjon av vinduskonvolutter som ber meg betale en halv million innen fjorten dager. Jeg hater postkassa så inderlig at andre må hente posten for meg.

Jeg forstår at mennesker blir syke av sin gjeld. Jeg forstår at det er lett bare å gi blaffen, la rusen seile gjennom hode og årene, som tar bort den umulige virkeligheten. Når man mottar sosialstønad, så får man i det minste så lite at det ikke er noe å trekke. Selv om det er ganske befriende, så er det ikke mye verdighet over et slikt liv? Problemet er at mange blir så syke at de ser uføretrygd som eneste økonomiske mulighet for fremtiden. Jeg har alltid lurt på hvor mange arbeidsdyktige som er blitt offer for et rigid gjeldssystem? Mennesker som kunne bidratt med arbeidskraft og skatteinntekter til fellesskapet, mister motivasjonen når fortiden innhenter deg.

Det er forunderlig når politikere som snakker om rehabilitering og resosialisering, som bevilger milliarder til rusomsorgen, ikke klarer å se helheten? Eller kanskje de mener at alle med rus, kriminalitet og gjeldsproblematikk burde gå på trygd? For de kan i hvert fall ikke tenkt så mye på at man skal tilbake til arbeidslivet? Det er da man virkelig får kjenne på urettferdigheten. Når over halve lønna etter skatt går i tvangstrekk, mister man lett motivasjonen og tenker at det samme beløpet får man av Nav?

Jeg har sett fortvilelsen hos folka som er opptatt av å ha en jobb, som i en økonomisk frustrasjon selger sine medisiner, eller begynner med «småpushing» og annen kriminalitet, eller som i «beste» fall finner seg «svart» arbeid? Mennesker vi kanskje i årevis har brukt millioner på i psykisk helse og rusomsorgsarbeid? Som ikke får muligheten i arbeidslivet, fordi man ikke har kompetanse eller har arbeidet med gjeldsordning under behandlingen, eller at man ikke er kvalifisert for en ordning? Det som er trist med slike konsekvenser, er at man opprettholder en «trikse og mikse» kultur som det er brukt mye tid og ressurser på å forandre. Da er veien kort tilbake til rus og kriminalitet. Er forresten ikke det støtende?

Jeg har søkt gjeldsordning et par ganger i livet, men fått avslag. Da jeg ble løslatt fra Halden fengsel i 2011, hadde jeg i hovedsak en straffegjeld på 2,3 millioner. Etter løslatelsen har jeg blitt trukket over en million kroner, det meste fra jobben i Kirkens Bymisjon, så nå er gjelda på 1,2 millioner. Selv om det har vært jævlig frustrerende å få lønnsslippen hver måned, så har jeg klart meg, mest fordi jeg har en utrolig tolerant samboer. Bodil har stått ved min side i alle disse årene. Hun har opplevd hva det vil si å bo med en gjeldsfyr som meg. I realiteten blir vi begge gjeldsofre, da min økonomi er vesentlig i et samboerskap. Det har hun virkelig fått merke.

I 2014 kom det et rundskriv som åpnet opp for at namsmannen kunne vurdere straffegjeld til en gjeldsordning. Hovedproblemet er at kompetanse rundt straffegjeld og gjeldsordninger har vært for dårlig. Det er i utgangspunktet Nav som skal hjelpe den enkelte med å få oversikt over gjeld, fylle ut alle de vanskelige skjemaene og motivere til en gjeldsordning. Det kan bli vanskelig hvis man har dårlig erfaring med konsulenten og/eller Nav. Gjeldsarbeid er svært tidkrevende og komplisert, som vil medføre mindre ressurser til andre brukere.

Røde Kors har et flott tilbud som heter «Nettverk etter soning». Opp gjennom årene har jeg holdt foredrag for dem og blitt kjent med mange flotte mennesker, en av dem heter Hanne Amb Hovda. Hun har mast på meg i mange år om å søke en gjeldsordning og tilbudt hjelp til alt papirarbeidet. Stort sett har jeg takket henne høflig for omtanken, mens jeg innvendig har vridd meg i tanken på å røre ved gjelda. Jeg har blitt utrolig flink til å fortrenge hele gjeldsproblematikken. Den er jo bare der, og har vært der hele tiden. En del av livet mitt, en verkebyll som aldri vil bli helbredet. La den bare få være, orker ikke alt maset, stresset og nedturene. Orker ikke nok et avslag!

Så kom pandemien over oss. Det medførte at den eneste muligheten for å tjene noen ekstra kroner gjennom foredrag ble borte. Dette var en variabel inntekt som namsmannen ikke vurderte i trekkene, altså ikke fast lønn. Disse ekstra tusenlappene i måneden har vært helt avgjørende for at livet til Bodil og meg har fungert. Det har vært nok til å dekke huslånet, som selvsagt må stå i hennes navn, og alle andre kostnader vi har i fellesskap. Hverdagen ble plutselig mye vanskeligere og Bodil snakket mer om at jeg måtte få til en gjeldsordning. Jeg kan love at det har vært mange hissige diskusjoner, mest fordi jeg hater å prate om gjelda. Den er på en måte uangripelig, noe Bodil ikke var enig i.

Så i fjor sommer tok jeg den tunge telefonen til Hanne i Røde Kors. Det er ikke er lett å belemre andre mennesker med sin personlige gjeld. Særlig straffegjeld, hvor man deler alle idiotiske handlinger fra ungdomstiden med ukjente? Det er faktisk jævlig flaut! Slik så ikke Hanne det, som ble svært glad for at jeg hadde tatt dette valget. Noen uker senere kjørte jeg til hennes kontor i Oslo. Kan aldri huske at jeg har hatt så mange røykepauser fra Halden noen gang. Jeg følte meg rett og slett uvel, tenkte tanken å droppe hele greia, men da hadde Bodil eksplodert.

Bekymringene var grunnløse, for Hanne var helt fantastisk. Hun hadde hjulpet mange med gjeldsordning de siste årene og var svært forståelsesfull for mitt ubehag. Jeg underskrev noen skjemaer som gjorde at hun kunne samle inn en oversikt fra kreditorene. Så ga hun meg noen oppgaver som måtte gjøres og noen uker senere sendte hun inn søknaden.

Jeg tenkte ikke så mye over dette i fjor sommer, da jobben krevde mye tid. Så en høstdag i oktober kommer Bodil inn fra postkassa. I hånden har hun en stor konvolutt fra politiet. Nå har jeg aldri likt å få slike konvolutter, men denne var spesiell. Namsmannen hadde åpnet opp for gjeldsordning fra 29. oktober 2020. Jeg trodde knapt mine egne øyne og Bodil gråt av glede. Kunne jeg endelig se et lys i den mørke tunellen? Skulle jeg virkelig få oppleve noen ordentlige lønnsslipper før pensjonsalderen? Kan jeg få eie leiligheten med Bodil og få en telefonregning i mitt eget navn? Var dette virkelig sant?

Jeg kom meg fort ned på jorda etter samtalen med namsmannen. Han kunne fortelle at kreditorene sannsynligvis ikke ville godta husleien som var lagt til grunn, da dette vil ha bemidlet Bodil. Siden vi var samboere, så mente kreditorene at kun halvparten av renter kan dekkes, ikke selve avdraget. Det endte med at jeg gikk med på å redusere husleia med 1000 kroner per måned. Det var allikevel ikke nok for to av kreditorene og derfor begjærte jeg tvungen gjeldsordning.

Da rettssaken kom opp 21. april i år og ingen av kreditorene var til stede, så tenkte jeg ikke så mye over det. Smittefare og restriksjoner medførte at saken ble ført på Teams med dommeren og namsmannen. Jeg forklarte til dommeren at i realiteten så vil min samboer, som får utbetalt uføretrygd, gå «konkurs» hvis mine boutgifter reduseres. Dette handler om en fordeling av utgifter som er skapt i fellesskap de 8 årene vi har levd sammen. Selv om forbrukergjeld og leiligheten står i min samboers navn, nettopp fordi jeg ikke har den kredittverdigheten som trengs, så opplever vi det som felles utgifter og eierskap. Det er kun min fortid, med handlinger som er begått for over 30 år siden, som er den indirekte årsaken til at mitt navn ikke står på leiligheten og lånesøknader.

I perioder har vi begge arbeidet ekstra for å få endene til å møtes. Lønnstrekkene gjennom årene har vært vanskelig, men har også vært en veiledning for hvordan vi kan leve. En del av forbrukergjelden ble til da min samboer fikk kreftdiagnose i 2018, og under den nåværende pandemien.

Det kan virke litt selvmotsigende når man åpner opp en gjeldsordning med hensyn til min livssituasjon, men tar ikke hensyn til min livssituasjon når gjeldsordningen beregnes? Er det slik at det opprinnelige livet skal settes på vent mens det betales på en gjeldsordning? Min samboer har «betalt» en høy pris av å leve med mine økonomiske utfordringer. En større økonomisk byrde som legges over på henne vil være svært urettferdig og umulig å betjene.

Forholdsmessighetsprinsippet er en av mange prinsipper som finnes innenfor jussen. Den brukes også i forvaltningen hvor den angår resultatet av forvaltningsvedtaket og vedtakets konsekvenser. Et forvaltningsvedtak kan bli uforholdsmessig inngripende hvis det ikke er samsvar mellom mål og midler. Noe jeg mener er en konsekvens hvis innsigelsene til boutgifter blir vedtatt.

Senere den kvelden kom dommen på epost. Dommeren var enig og vedtok en tvungen gjeldsordning. Flere tårer i glede og nytt håp som tennes. Gleden var så stor at jeg delte den på Facebook. Over tusen likes og mange hundre kommentarer gjorde at Halden Arbeiderblad skrev om saken. Endelig følte jeg en rettferdighet. Endelig skulle jeg bli gjeldfri. Endelig bli en del av fellesskapet.

Endelig…!

Ukene går og jeg kjenner på gode følelser. Jobben er strålende, har blitt avdelingsleder med mye ansvar og spennende oppgaver.

Når alt er så jævlig bra, må noe gå til helvete, livets edle balanse. Det er pissprat, men ganske gjeldende i mitt liv. For nok en gang blir postkassa et mareritt, en murstein av et brev fra Lindorff tyter nesten ut av lokket. Den inneholder en anke/klage over at de ikke var innkalt til rettsmøtet. I samme slengen skriver de at advokatbistand til anken på 7500 kroner må betales av meg? Jeg tror faktisk ikke hva jeg leser? Hva skjedde nå? Hvor har det rabla...?

Det ender med at dommeren beklager for teknisk feil med innkallingen til Teams, og siden Lindorff er en vesentlig kreditor, så blir det berammet en ny rettssak den 9. juni, også den på Teams.

Igjen ble det urolig og engstelige diskusjoner hjemme. Selv om jeg var overbevisst om at dommeren ville lande på den samme beslutningen, så var ikke Bodil overbevisst om det. Hun skulle selvsagt få rett igjen. Under rettssaken truet representanten fra Lindorff med å anke avgjørelsen til Lagmannsretten hvis ikke husleia ble senket betraktelig. Jeg kan ikke sist huske å ha vært så frustrert og forbannet på mange år. Det var befriende å fortelle hvor jævlig kynisk Lindorff har vært i mine øyne. Hvor grådige de har vært gjennom årene med skyhøye gebyrer og renter. Hvor de kjøper opp gammel gjeld fra noe som er avskrevet for lengst. Som sender meg kopi av 30 års gamle domspapirer hvor det står hva jeg skylder dem? Når jeg de siste fem årene har betalt over 600.000 og nå ønsker en løsning, så skal dere ødelegge alt? Fy faen å skuffa jeg er? Unnskyld for ordbruken dommer!

Det hele ender med at Lindorff godtar et år ekstra. Dividende blir på langt over 70 %, som betyr at jeg får ettergitt i overkant av 300.000 kroner på seks år. I realiteten er dividenden mye større, da jeg har betalt over en million de siste ti årene. Faktisk, så har jeg nesten betalt all min straffegjeld, tilbake står «ynkelige» 300.000 kroner, som sikkert inneholder en haug av gebyrer. Skal jeg virkelig leve med tvungen gjeldsordning i seks år? Hvor man ikke får feriepenger eller halv skatt til jul, og hvor 65 % av alt ekstra du tjener skal gå til kreditorene? Det er ikke mye motiverende?

Jeg har derfor bestemt meg for å gi blaffen i dommen og frasi meg retten til gjeldsordning. Jeg ønsker Lindorff og andre kyniske inkassoselskaper lykke til med sitt empatiløse system. Dere har mye blod på deres hender. Jeg ønsker å vise avstand til et gjeldsordningssystem som er forferdelig urettferdig, som trenger å reformeres. Jeg skriker til dere politikere at noe må gjøres, nå må dere høre!

Jeg skal de neste årene jobbe hardt for å tjene inn det som er nødvendig. Da kan jeg i alle fall legge meg med stolthet i grava. Gjelda er betalt, og jeg har ikke gått på akkord med meg selv. Dessuten, hverdagen blir ikke særlig annerledes, lønna er jo halvert uansett, men nå smaker det bedre!