Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum og den politiske konvertitten Jan Bøhler oppsøkte nylig, sammen med et høvelig antall pressefolk, et fire år gammelt gjerningssted for et påstått gjengoppgjør.

De to kunne melde at de vil sette av minst 100 millioner kroner til å opprette en særlig nasjonal gjengenhet innenfor Kripos. Den skal følge gjengene «24 timer i døgnet året rundt og gjøre gjenglivet surt».

Ifølge Bøhlers Facebook-side skal denne dedikerte enheten «følge gjengene overalt i inn- og utland. Ikke minst må de følge kommunikasjonen deres som er svært avansert med kryptert telefoni, kryptovaluta, bruk av det mørke nettet osv.».

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet skyndet seg å slutte seg til forslaget, og de var åpne for å utvide det. Med Senterpartiets store fremgang på meningsmålinger var ikke det noen overraskelse.

Militante beskrivelser

Justispolitisk talsperson for Høyre, Peter Frølich, ble stående alene med forbehold om at et gjengpoliti og spesialpoliti for enhver type kriminalitet neppe er veien å gå i effektiv bekjempelse.

Politiet «må få en klar marsjordre om å prioritere organisert kriminalitet», skriver Bøhler i et debattinnlegg på Politiforum. Han har tillagt seg en stadig mer militant måte å beskrive politiarbeid på, gjenkjennelig fra mange land hvor kriminalpolitikk er blitt gjort til det grunnleggende tema i valgkamp og styringsform.

«Krig mot narkotika» var i mange år en sikker budsjettvinner. Og, ikke minst, et sted hvor straffelengde og samfunnets grunnleggende rettssikkerhetsgarantier ble undergravd.

Bøhler og hans støttespillere har åpenbart ingen forbehold mot å overføre de tragiske erfaringene fra norsk narkotikapolitikk og spesialenheter innenfor narkotikapolitiet til en helt ubegrenset definert «gjengkriminalitet».

Krigsretorikk og straffepolitikk

Den amerikanske jusprofessoren Jonathan Simon skrev for noen år siden den imponerende boken Governing Through Crime – How the War on Crime Transformed American Democracy and Created a Culture of Fear (Oxford University Press 2007).

Boken dokumenterer hvordan en kriminalpolitisk krigsretorikk, utdefinering av gjenger med ekstra straffebehov og spesialtiltak mot de utstøttes kriminalitet skapte og utnyttet samfunnets frykt – til politikernes egen vinning av stemmer og makt.

Krigsretorikken medførte militarisering av politiet og en monstrøs fengselsindustri, matet av et domssystem med reduserte rettssikkerhetsgarantier. Dette har gjort USA til det landet med flest mennesker i fengsel i hele verden. Rundt 2,2 millioner fanger er innesperret og et like stort antall mennesker lever i sterkt kontrollerte livssituasjoner utenfor murene.

Dette er mildt sagt ikke et fargeblindt straffesystem. Det er en masseinternering av fattige, svarte mennesker gjennom ekstremt lange straffer og juridisk kampanjepolitikk.

Danske tilstander

Jan Bøhler og Senterpartiet vil nok betakke seg for at deres retorikk og politikk blir sammenlignet med utviklingen i USA. Men kanskje kan de lettere identifisere seg med hva som skjer her i EU-landet Danmark.

Den danske «bandebekæmpelse» har sprengt alle rammer for politisk retorikk og medført utvidelse av straffen gjennom såkalte «bandepakker» og «ghettolover».

Fattigdomsutfordringer og ordensproblemer omdefineres til juridiske særtiltak med eget spesialpoliti mot noen områder og bestemte typer kriminalitet. Når det skjer, får man et selvoppfyllende og selvforsterkende straffesystem.

Politikere vedtok i 2015 å heve karakterkravene for dansk og matematikk for å komme inn på yrkesrettede utdannelser, noe som betød at 1300 unge gutter i alderen 15–18 år ikke kom inn. I denne gruppen steg det etterfølgende antallet siktelser for kriminalitet kraftig. Dette ble nylig dokumentert av forskere fra det Nationale Forsknings- og Analysecenter for Velfærd.

Det er gammel viten at utdannelse og arbeid er det mest kriminalitetspreventive tiltak som finnes, mens særlig rettet politiinnsats og lange straffer er kraftig kriminalitetsfremmende over tid. Det nye adgangskravet for danskkarakter virket indirekte som etnisk diskriminering, fordi disse i gjennomsnitt hadde de laveste karakterer her.

Senterpartiet vil nok hevde at de sikter inn på langt mer viderekomne kriminelle. Men all erfaring viser at der hvor kriminalitetsbekjempelse rettes mot særlige grupper og bydeler, vil man ramme langt bredere enn de gruppene som først ble pekt ut.

A, B og C-gjenger

Danmark har egne ghettolister for boligområder. «Utsatte områder» er definert etter antall med «ikke-vestlig» opprinnelse i tre generasjoner med lavest lønnsinntekt, utdannelsesnivå og høyest arbeidsløshet. Listene foreskriver høyere straffer for kriminalitet.

Her hvor jeg bor på indre Nørrebro, deltok jeg og store deler av mitt nabolag for et par år siden i en demonstrasjon mot den rasistiske høyreekstremisten Rasmus Paludan. Blant mange arresterte var det en 17 år gammel gutt «av anden oprindelse end dansk». Etter at gutten ble løslatt, skal nå hele familien – etter den kollektive ghettostraffeskjerpelsen – kastes ut av leiligheten der de har bodd i flere tiår.

De kastes ut fordi det er særlige lover og spesialtiltak for dem med «ikke-vestlig» bakgrunn. Mens jeg med mitt frynsete rulleblad, kan bo så lenge jeg vil. For jeg har «vestlig» bakgrunn.

Fra vondt til verre

De danske ghettolovene begynte i det små. Med samme type spesialtiltak mot «gjenger og bander» som de Senterpartiet, støttet av Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nå går inn for.

Når man finner frem samfunnets største hammer i kriminalitetsbekjempelse, blir man blind for at det finnes langt bedre og mer effektive midler for å hindre sosial utstøtelse og lovbrudd.

Den irske forfatteren Brendan Behan ble berømt for boken Borstal Boy, som beskrev hans forferdelige erfaringer i ungdomsfengsel fra han var 13 år gammel. Enkelte norske, og mange danske politikere går inn for å senke minstealderen for straff til dette nivået for også å ramme de yngste i «gjengene».

En av Behans tankevekkende oneliners sier (i min litt flate oversettelse): «Jeg har aldri sett en så ulykkelig situasjon at politiet ikke kunne gjøre den verre.»

Først publisert på Aftenposten