– Det hadde aldri skjedd i England, sier sidemannen, Sacha Dark, entusiastisk over min simultanoversettelse av en disputt mellom en innsatt og akademikere. Sacha Dark er én av tre fra Convict Criminology, Westminster-universitetet i London, som gjestet årets KROM konferanse, og det var det ikke-hierarkiske debattklimaet som imponerte – det at fengselsinnsatte deltar aktivt i diskusjoner med akademikere, jurister, sosialarbeidere, folkevalgte politikere og representanter fra kriminalomsorgen. Temaer som ble tatt opp og diskutert var straffeapparatets bruk av isolasjon, gjeldsproblematikk, egne fengsler for utenlandske fanger og fangeaktivisme.

Undertegnede er både styremedlem i KROM og mangeårig medarrangør av konferansen og derfor ingen uhildet person overfor begeistrede gjester, men det er noe spesielt med en konferanse som i 43 år har samlet mellom 130 og180 mennesker til fire dagers kriminalpolitisk debatt. Det er ingen kortreist konferanse, bussturen fra Oslo-gryta til Storefjell er på fire timer.

Farlig praksis

Norske innsatte har det for godt, hevder mange med stor forargelse, og trekker sammenligninger mellom de eldres mangel på enerom på sykehjem og innsattes eneceller. Noen norske fengselsforskere mener soningsforholdene er så bra at KROM har utspilt sin rolle, mens internasjonale fengselsforskere ser med undring på det de omtaler som «den nordiske eksepsjonalismen».

Men at vi likhet med de andre nordiske landene har forholdsvis humane soningsforhold sammenlignet med mange vestlige land der fengselsforholdene er preget av masseinnesperring, betyr ikke at det ikke skjer kritikkverdig behandling av innsatte også hos oss. De nordiske landene peker seg nemlig ut i bruken av isolasjon både i arrest, varetekt og fengsel til tross for gjentatt kritikk av praksisen fra både FN og Europarådets torturkomité og forskeres påpekning av skadevirkninger, sa den danske menneskerettighetsforskeren, Peter Scharff Smith.

Isolasjon brukes i politiarresten, eller på glattcelle, under varetekt og som disiplinær sanksjon under soning. I Norge hevdes det at isolasjon ikke brukes som straff, men som forebyggende tiltak, og i noen tilfeller velger innsatte selv bort deltakelse i fellesskapet. Hvor frivillig denne typen isolasjon er, kan diskuteres fordi det ofte er innsatte som er redd for sanksjoner fra medfanger.

Sverige seiler ut som versting når det gjelder bruk av isolasjon, men på den andre siden eksisterer det ingen oversikt over hvor mange som sitter i isolasjon i norske fengsler. Det føres ingen statistikk, og det nærmeste Kriminalomsorgen kommer når det gjelder oversikt, er at alle straffeanstalter er pålagt å tre ganger på én bestemt dag i året rapportere inn hvor mange som sitter på isolasjon. Det er interessant at anstaltene ikke pålegges å loggføre hvem de isolerte er og hvorfor en person sitter på isolat, påpekte Christiane Helgar fra Jussbuss. På denne måten umuliggjør man eksternkontroll og åpner for maktmisbruk, sa hun. Man skulle i tillegg tro at det var en viktig del av anstaltenes risiko- og beredskapsplan.

Forskerne finner ikke noen god forklaring på at de skandinaviske landene topper isolasjonsbruken, og ifølge Peter Scharff Smith er det fordi det «henger i veggene», fra tiden da Pennsylvania-modellen rådde; fangene skulle moralsk reformeres ved å plasseres på enerom der intet sto imellom dem og Gud.

Isolasjonssyndrom og selvmord

– Da jeg ble invitert til å holde et innlegg på konferansen, svarte jeg at jeg har ikke gjort noe på temaet siden sist, fortalte den danske psykologen, Ida Kock, som hold sitt første foredrag om isolasjonens psykiske og sosiale skadevirkning for KROM i 1982. Hun la til at svaret hun fikk fra professor Thomas Mathiesen, var at hennes tidligere forskning fortsatt var høyst aktuell.

Isolasjon har alvorlige helsemessige så vel som rettssikkerhetsmessige konsekvenser. Ida Kock bruker skiller mellom akutt og kronisk isolasjonssyndrom. Etter få dager i isolasjon viser mange tegn til konsentrasjonsproblemer, hukommelsessvikt, søvnproblemer, manglende tidsfornemmelser og selvdestruktiv adferd, mens følgene av isolasjon over tid er depresjon, psykosomatiske lidelser, apati, hallusinasjoner, angst og paranoia. Dødeligheten er høyere blant fanger som har vært i isolasjon enn andre fanger. I tillegg har isolasjon sosial bivirkninger som ikke viser seg før i ettertid og som går på problemer med å fungere i fellesskap med andre.

– Mange fanger har så store psykisk problemer at de aldri skulle ha vært satt i fengsel, sa sosiolog og fengselsforsker Ynge Hammerlien, – det snakkes masse om «what works» men ingen sier noe om «what hurts».

Hammerlien som har forsket på selvmord i fengsler viste at selvmord og selvmordsforsøk er høyest i høysikkerhetsavdelinger og i varetekt. Mellom 1990 og 2007 har 56 mennesker begått selvmord i norske straffeanstalter; fire av disse var kvinner og 14 utenlandske fanger. De fleste selvmord og selvmordsforsøk skjer på cella og rett etter innsettelse. Ifølge Hammerlien svinger tallene fra to til seks, syv i året, og han mener tallene hadde vært høyere om det ikke var for ansatte og medfangers innsats. Omfanget er uten betydning, sier Hammerlien, vi har mennesker som tar livet av seg mens de er under statens ansvar, det er det vi må ha oppmerksomheten rettet mot.

– Jeg satt fire og halv måned i isolasjon, forteller Bjørg-Anita Thune, tidligere forvaringsdømt og styremedlem i KROM, – på den tiden hadde jeg ikke tilgang til hverken aviser, TV eller bøker. Det førte til at jeg fikk problemer med depresjon som jeg heller ikke fikk hjelp til å håndtere.

Thune formidler å ha utstrakt erfaring med isolasjon som et ledd i styrkingen av ro, orden og sikkerhet, og forteller at hun har blitt plassert på isolat av grunner som alt fra at hun ikke sa god morgen til betjenten, til at hun på vegne av andre sa ifra om uholdbare soningsforhold.

– Om det har vært selvmordsforsøk eller selvskading på avdelingen, låses vi andre fanger inn, og vi får ingen debrifing etterpå selv om jobben med å rydde opp faller på gangjenter og ganggutter. Jeg har vasket mye dritt for å si det sånn.

Folkefiender og fangeaktivister

Da KROMs danske søsterorganisasjon, Krim, tok opp bruken av isolasjon i fengsler på ble de møtt med motstand fra både faglig og byråkratisk hold, fortalte Ida Kock, som karakteriserer systemet som en institusjonalisert og umenneskelig form for påføring av pine og skade, og en skam for rettssamfunnet.

Akronymet KROM ingen verdens ting fortalte Thomas Mathiesen da han sammen med medlemmene, Sacha Darke, Andy Aresti og David Mellow i Convict Criminology, diskuterte ulike former for fangeaktivisme. – Vi ville bare ha noe som lignet på den svenske Krum (Kriminalvårdens humanisering) og Krim (Kriminalpolitikk).

KROM er et ektefødt barn av 1960-tallets fengselsabolisjonisme, målet var å bekjempe fengsler og mens de andre nordiske organisasjonene døde hen eller endret form, har den norske utgaven beholdt sin rolle som kriminalpolitisk vaktbikkje og systemkritiker.

– Men det var mye motstand mot at andre blandet seg inn i straffesystemet som da med få unntak som Jens Bjørneboes kritiske innlegg, var forbeholdt eksperter og byråkrater, og vi ble sett på som folkefiender, sa Mathiesen.

Organisasjonens arbeid har alltid vært tuftet på et tett samarbeid med fanger og faglig forankret i kriminologi og rettssosiologimiljøer. Gruppen Convict Criminology tar det et skritt videre og jobber for at fanger ikke bare tar akademisk utdannelse, men blir en forskningsressurs for kritisk kriminologi og fengselsforskning.

– Fanger har mye å bidra med, sa Andy Aresti, – jeg studerte psykologi mens jeg sonet en dom og ønsket å jobbe som terapeut fordi jeg så hva mine medfanger trengte, men da jeg var ferdigsonet fikk jeg vite at jeg ikke ville få tillatelse til å bli terapeut.

I likhet med KROM er målet til Convict Criminology å delta i den kriminalpolitiske debatten med et innsideperspektiv, motarbeide marginalisering av fanger og tidligere straffedømte og la eks-dømte være et korrektiv til fengselsforskningen.

Hvem vet – kanskje ser man nå en ny æra med fangeaktivisme og kritisk fengselsforskning?