En dom i Gulating lagmannsrett har satt stopper for at kriminalomsorgens institusjoner kan foreta vilkårlig nakenvisitasjon av innsatte. Praksisen som innsatte beskriver som ydmykende og identitetskrenkende maktovergrep, er ifølge dommen i strid med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Samtidig utenfor murene venter mange av oss i stor spenning på hva som blir resultatet av rusreformutvalgets forslag om at bruk og besittelse for eget bruk ikke lenger skal være belagt med straff. Høringsinstansene har hatt ulikt syn på NOU 2019: 26 Rusreform fra straff til hjelp, og overraskende mange formidler fremdeles en sterk tro på at forbud, straff og sanksjoner vil føre til et narkotikafritt samfunn. Selv om empirien taler imot, etter 50 år med forbud, straff og sanksjoner, er tilbudet i markedet både nasjonalt og internasjonalt upåklagelig. Tilgangen til illegale rusmidler har aldri vært bedre.       

Rusreformutvalget har hentet impulser fra Portugal som avkriminaliserte bruk og besittelse til eget bruk i 2001. Det bidro til at politiet ble fratatt rollen som frontsoldater i krigen mot narkotika. Ressursene som hadde vært brukt på justissektoren, ble overført til helsesektoren. Politiets rolle overfor brukere er å hjelpe dem til helsesektorens rusnemnder som skal vurdere graden av behov for hjelp. I den grad brukere kan/bør sanksjoneres, skjer det gjennom administrative sanksjoner.

Portugals narkotikareform er en uttalt suksess som har gitt seg utslag i kraftig reduksjon av antall hiv-smittede blant injiserende brukere og en stor nedgang i antall fengslede for narkotikarelaterte lovbrudd. Og et bedre utbygd skadereduksjonstilbud. Ikke minst har det vist seg viktig med et «klima» der det er lettere å søke hjelp dersom man får problemer. Utenfor de mobile substitusjonsbehandlingsklinikkene kan det like gjerne være fru direktør som svinger innom for å få dagens dose med metadon, som det er marginaliserte hjemløse brukere som står i kø. Og man skal heller ikke se bort ifra at suksessen skyldes kulturelle endringer i form av at politiets interesse for feltet har sunket drastisk fordi det ligger ingen gevinst for etaten i å få folk til rusnemdene

Problemet i Norge er at vi er et rikt land, og vi har økonomiske ressurser til å opprettholde aktiviteten i både justis- og helsesektoren. I tillegg har vi mange års erfaringer med å sjonglere og avveie hensynet til både nulltoleranse og skadereduksjon.

Gjennom flere tiår har politiet fått herje relativt fritt både når det gjelder valg av lovhåndhevelse og etterforskningsmetoder. Norsk narkotikapolitikk har hatt en alvorlig slagside ved først og fremst å ramme grupper med lav sosioøkonomisk status. Sagt med andre ord; arbeiderklassens unge. Til og med alternative sanksjoner rammer skeivt – for unge på Oslo Vest er ruskontrakter et frivillig tilbud til hjelp til å håndtere hasjrøykingen. På Oslo Øst opplever ungdom det som et sanksjonsmiddel.

Krigen mot narkotika er klassekrig. Det gjenspeiler seg også i fangebefolkningen der nøkkelbegreper som dårlige levekår, lav sosioøkonomisk status, omsorgssvikt,  dropout fra skole og arbeidsliv, er de meste dekkende når populasjonen skal beskrives.  

I dag er den offentlige debatten preget av omsorg for de «rus(p)syke», i praksis møtes de mest marginaliserte stoffbrukerne fortsatt med kontroll og sanksjoner både fra justis- og helsesektoren. Men det er lett å glemme at for mindre enn et par tiår siden ble brukerne møtt med batonger og politivold. Narkotika var folkefienden, og det var også brukerne.

På 1980- og 90-tallet var narkotikalovbryterne for de farligste fangene å regne. For fengselsvesenet har bekjempelsen av narkotika vært og er altomfattende. Kampen for å holde anstaltene stoffri utløste en grenseløs iverksettelse av kontrolltiltak med bikkjer, razzia på celler, ydmykende og integritetskrenkende kontroll av innsatte der både kroppens avfallsstoffer som urin og avføring så vel som kroppen og dens hulrom ble og fortsatt er, gjenstand for nitidig gransking av fengselsbetjenter.  På KROM-konferansene har innsatte gitt utførlige beskrivelser om hvordan det er å måtte strippe for å sette seg på huk over et speil slik at fengselsbetjentene kan sjekke om man gjemmer stoff i endetarmen.

- Narkotikabekjempelsen bak murene ga ikke bare fengselsvesenet en ny mening med og ideologiske overbygging for straff og internering, skriver Stein Lillevolden, den la også grunnen for en differensieringspolitikk som knuste fangekollektivet (KROM-Nytt nr. 2 1994).

Fangene uten et narkotikaproblem ble tildelt goder, mens fanger med et narkotikaproblem ble satt under strengere kontroll og sanksjonssystem.  De mest marginaliserte fangene med omfattende stoffproblemer har de verste soningsforholdene.

KROM-Nytt fra 1990-tallet gir levende beskrivelse om hvordan fangene erfarte narkotikabekjempelsen og hvilke omkostninger den hadde for innsatte både når det gjaldt kontrollskader, fangerettigheter og sist, men ikke minst helseskader.

På begynnelsen av 1990-tallet sendte Justisdepartementet ut et rundskriv der de oppfordret alle fengslene til å ha klorin tilgjengelig for innsatte som injiserte stoff. Hiv-epidemibølgen hadde nådd Norge, og på yttersiden av murene var det opprettet sprøytebuss der stoffbrukerne kunne hente rene sprøyter. Kvinner som solgte sex, ble ansatt av helsemyndighetene for å drive hiv-forebyggende arbeid i egne miljøer. I fengslene var flaska med klorin et alternativt til rene sprøyter. Hiv var et drepende virus i de dager, og alle visste at klorin ikke var tilstrekkelig som smittevernmiddel. Dessuten var det mange fengselsledelser som overså rundskrivet, skriver en innsatt i KROM-nytt (Nr. 2 1994)

I 2009 lanserer Helsedirektoratet en rapport der det anbefales utdeling av rene sprøyter i fengslene.  Bak rapporten sto spesialist i samfunnsmedisin, Svein-Erik Ekeid.  Han pekte på at hivsmitten nå var supplert med hepatitt C,  som har visst seg å være et alvorlig problem blant injiserende stoffbrukere. Helsedirektoratets anbefalinger ble avvist av Helse- og omsorgsdepartementet, som blant annet formidlet at rene sprøyter ville undergrave rusbehandlingen i fengsler.

I løpet av disse årene har narkotikalovbrytere gått fra å være ansett som en særdeles farlig fangegruppe til i dag å ha status som syke stoffbrukere. Fengslet som spydspiss i krigen mot narkotika, er blitt endret til fengslet som et velegnet sted for å drive rusbehandling.  Det gjør situasjonen mye mer uangripelig. Hvem vil kritisere at fangene tilbys hjelp og behandling for stoffproblemer?

Dersom man ser gjennom fernisser av gode intensjoner, innebærer rusbehandling i fengslet ekspansjon av kontroll.  Som forsker Kristian Mjåland skriver må innsatte gjøre seg fortjent til opphold på rusmestringsenheten; ta ansvar, holde seg rusfri, stå opp om morgenen og slutte å tulle. Det er mer kontroll enn rehabilitering, og effekten er liten. Mjåland anbefaler rusbehandling i frihet heller enn under frihetsberøvelse. Han har empirien på sin side. Risikoen for å miste livet i overdose er skyhøy de første ukene etter løslatelse.  

Sett i lys av ruskontrollregimet som er bygd opp bak murene, gir det mening at ansatte kjemper for å beholde retten til å foreta rutinemessig nakenvisitasjon, som ovennevnte knebøyninger over speilet er en del av.  Det skaper ifølge kriminalomsorgens fagforeninger utrygghet når de ikke får sjekke kroppens hulrom for brukerdoser.  Institusjonene har fått kroppsskanner, men det er ifølge ansatte ikke tilstrekkelig for å ivareta deres sikkerhet. Det ble i 2019 gjort 810 narkotikabeslag, hovedsakelig brukerdoser og som oftest kannabis.

Sivilombudsmannen har i en henvendelse til Kriminalomsorgsdirektoratet (KDI) bedt om en redegjørelse for hvordan dommene blir fulgt opp.  I sitt svar til Sivilombudsmannen skriver KDI at generelle risikovurderinger veier tungt, men at de kan se at omfanget av praksisen nødvendigvis ikke kan forsvares. Videre så lover KDI å se rutinene rundt kontrollen som manglende journalføring og framgangsmåten rundt kroppsvisitasjon. 

Det er uklart hvilke følger rusreformen får for innsatte om avkriminaliseringsforslag går igjennom. Men alt tyder på at ruskontrollregimet er en hard materie å trenge igjennom.