Da jeg nylig leste om den amerikanske etterretningsorganisasjonen NSAs spionasje mot europeiske politikere, tenkte jeg at dette er da ikke en nyhet. OK, dansk forsvarsledelse har blitt tatt med buksene nede på deres sedvanlig klossede vis. Men Thomas Mathiesen har skrevet om dette før, og ikke minst fortalte Edward Snowden om dette allerede i 2013. Rett før jeg fikk vite at Mathiesen var død, tenkte jeg at dette vil Mathiesen helt sikkert skrive en kronikk eller liten bok om og sette hendelsen i riktig perspektiv.

Thomas Mathiesen er en forsker og aktivist som har hatt enorm faglig påvirkning på norsk kriminalpolitikk, inntil norske politikere bestemte seg for helt kynisk ikke lenger å lytte til forskning, men heller appellere til de laveste fordommer og hevnlyst, i håp om fremgang på meningsmålinger. Dagens justispolitikere er dessverre helt utenfor pedagogisk rekkevidde i deres gjentatte fornektelse av ansvar, og med en følelseskald resistens mot å ta innover seg de skader de påfører samfunn og mennesker.

Thomas Mathiesens aksjonsforskning og sosiologisk tenkning har hatt stor innflytelse også på Blitz og meg, uten at det skal brukes mot ham, for han så alltid dette i en større samfunnssammenheng. Han har gjennom mange år vært en person Blitz kunne henvende oss til når vi trengte innspill til debatter og en innleder som kunne sette represjonen mot Blitz inn i perspektiv. Mange ganger da det gikk hardest for seg i kampen for Blitz, var det bare Thomas Mathiesen og Nils Christie som var der og kritiserte politibrutalitet og politisk dumhet. Ved en konfrontasjon med politiet ved Oslo Rådhus angående Blitz’ fremtid ble det knust et par ruter i døren og noe krimskrams-pynt ble slått ut av stilling. Den kongelige norske venstreside gikk i moralsk panikk og forlangte at Blitz skulle ned på kne og be om unnskyldning og love aldri gjøre det igjen. Thomas Mathiesen var den eneste som holdt hodet kaldt sammen med oss og sa at «hva er en dør, mot et helt hus!»

Det var mange gode krefter som skapte organisasjonen KROM – norsk forening for kriminalreform i 1968, men uten Thomas Mathiesen hadde KROM neppe fortsatt vært en aktiv organisasjon her 53 år senere. Søsterorganisasjonen KRUM i Sverige gikk i oppløsning for mange år siden og KRIM i Danmark er i større grad en rådgivningsorganisasjon, enn den kriminalpolitiske pressgruppe og dokumentasjon KROM fortsatt er. Mathiesen var en akademiker og forsker på høyt internasjonalt nivå, men alltid levende interessert i det som skjedde med utstøtte på gatenivå og tvangsinstiusjoner, helt tilbake til han og KROMs innsats mot løsgjengerloven på 1960- og 70-tallet, via gatekampene på 1980- og 90-tallet, til dagens rasialiserte profilering og nye fiendebilder.

En formiddag på Botsen for snart 40 år siden ble jeg vekket av en stresset fangevokter som ropte at det var telefon til meg nede på inspektørens kontor. Telefon inn i et lukket fengsel betyr kun trøbbel for fangen, så det var med høy puls jeg kom meg ned til inspektørkontoret. Vi kunne ringe ut tyve minutter pr. uke, men telefon inn er garantert krise. Enten er det advokaten din som skal overbringe beskjed om at du har fått en ny sak og derfor blir sittende på overtid inntil domsavsigelse, eller så er det varsel om at noen i familien er død. Stressnivået ble ikke mindre av at nettopp denne trestjerners fangevokteren var norsk fengselsvesens mest herostratisk berømte regelrytter. Når denne inspektøren godtok inngående oppkall, var det det nærmeste en kunne komme et varsel om min undergang og kanskje også jordens. Da jeg kom inn på kontoret står han oppreist bak skrivebordet, nærmest i giv akt, med telefonrøret ut på strak arm. I Botsenfangenes muntlige formidling av røverhistorier gjennom tiden heter det om nettopp denne inspektøren at han hadde stått sånn i giv akt også under krigen, og da uten telefonrør i den utstrakte armen.

Skjelvende griper jeg luren og piper hallo. ”Ja, god formiddag, dette er Thomas Mathiesen. Jeg har lest korrektur på din artikkel, rettet noen kommafeil og småting, men jeg har tre punkter jeg gjerne vil diskutere med deg”. Mathiesen var nok uenig med meg på flere punkter, men han er alltid søt til å begrense seg til tre punkter. Jeg ga antagelig etter på alle tre punkter i ren lettelse, men mer interessant var det å se med hvilken autoritet KROM og Thomas Mathiesen ble oppfattet av dinosaurene i fengselsregimet der på begynnelsen av 1980-tallet. Den beryktede inspektøren var så sammenbitt at tennene knaset og han var helt hvit i ansiktet, men samtidig fryktet han åpenbart å gjøre noe kritikkverdig som denne Mathiesen kunne slå ned på. Så jeg fikk telefonsamtale inn på gamle Botsen uten at noen var døde. Det var bare min grammatikk og kommaene som var fortapte.

Det som gjorde størst inntrykk på meg på celle 306 i gamle Botsen var Mathiesens lille bok som heter ”Det uferdige”. I fengsel gjelder det å smøre sine nederlag tynt utover, så motsatt hva jeg gjør i det virkelige liv, passer jeg i fengsel på å gå etter de små bøker, for da føles ikke nederlaget så tungt når teksten smelter sammen med betongen til noe helt ugjennomtrengelig. Alle tror det er så mye tid til å lese i fengsel, for tid er det jo overflod av. Ja, men all den tiden er din fiende og har lett for å lamme deg og trekke kreftene ut av deg. Alle de som til tross for dette har maktet å gjøre noe fornuftig ut av fengselstilværelsen, som å ta utdannelse, gjennomføre rusavvenning, gjenopprette forholdet til familien, få orden på livet og komme ut som ”gjengs menneskje” som ikke har noe med gjenger å gjøre, men var en magisk besvergelse i skolens formålsparagraf – slike superfanger har min fulle beundring, men en skal vite at når disse særlige menneskene oppnår dette, er det til tross for fengselsstraffen, for alt i fengsel motarbeider en positiv utvikling.

Men boken ”Det uferdige” så ut som noe jeg kunne overkomme, selv om jeg som et rastløst menneske var ramt av bare unyttig straffetid. ”Det uferdige” satte i gang nye tanker og satte ord på ting jeg ikke selv hadde kunnet formulere rundt min politiske aktivisme, og var ikke minst et inspirerende innspill rundt aksjonsforskning i samfunnsvitenskapen. Min omfavnelse av ”Det uferdige” skal ikke legges Thomas Mathiesen eller KROM til last, men boken ga meg et frihetsbegrep i den totale og totalitære institusjonen jeg var tvangsanbrakt i. Som sosiologistudent på den tiden hadde jeg med forundring sett hvordan mange samfunnsforskere holdt seg for nesen og åpenbart følte seg for gode og ”vitenskapelige” til aksjonsforskning, men her var det en tilnærming som flyttet min forståelse av det faget jeg egentlig ikke lenger hadde noen tiltro til. For en fange var det selvfølgelig også godt å se den fangesolidaritet som gjennomsyrer teksten og forståelsen av problemene rundt organisering av de utstøtte, og ikke minst dens minutiøse beskrivelse av fangeaksjoner i Sverige og på Ullersmo som jeg visste lite om, fordi det også var før min tid. Og hovedbudskapet i ”Det uferdige”, at det er i den uferdige prosess at alternativet til det etablerte finnes, passet godt for en som ikke kunne finne seg hverken faglig eller politisk til rette. I det uferdige, uavsluttede, det ikke-integrerte fant jeg et frihetsbegrep i kampen mot fengsel og urett som jeg ikke hadde funnet noe annet sted. Ideen om at alternativet ligger i selve utviklingen av det nye og ikke i dets fullførelse, ga frisk luft inn på en 40-grader varm celle i sommerheten. I lyset av Mathiesens beskrivelse av det uferdige som en balansering mellom det å forbli fremmed overfor systemet, samtidig som prosessen antyder et annerledes budskap og mål, ga meg en forståelse og respekt for KROM, men også en antitotalitær innsikt, der det gjelder å motstå tanken om det avsluttede og endelige.

KROM som bevegelse var en alternativ vei gjennom en uferdighet i målsetningen som ikke lar seg oppsluke av reformisme. Selvfølgelig kan boken ”Det uferdige” virke litt fremmed i dag fordi den var resultat av en prosess i en annen politisk tid i overgangen fra sen 1960-tall til tidlig 1970-tallet. Det kan godt være at Mathiesen ville sagt seg uenig i min utlegning av boken på minst tre punkter, men likevel tror jeg at prosessen som førte frem til det uferdige har gjort at KROM fortsatt eksisterer her 53 år etter, og ikke er forsvunnet i ideologiske oppgjør eller blitt slukt i reformisme som så mange andre grupper fra den tiden.

Jeg var så heldig å sitte i redaksjonen for KROM-Nytt sammen med Thomas Mathiesen og hans beste venn Arne Heli, en av de andre KROM-veteranene som dessverre også er død. Diskusjonene på KROM-kontoret med disse to kriminalpolitiske leksikon var en konsentrert læringsprosess for lille meg som fortsatt gir meg mye, som jeg sikkert ikke makter å formidle videre. Når jeg nå ikke lenger kan forvente en kronikk fra Thomas Mathiesen, forplikter det oss å forsøke videre. Sosiologen Marte Rua fortalte at Thomas i sine siste dager var opptatt med en artikkel hun hadde skrevet og som han ville diskutere, men at han ikke ble ferdig. Hun sier så fint: «Det var på et vis litt trøstende at han fortsatt var uferdig da han dro».

For det uferdige var et kjernebegrep i hans forskning og organisasjonsbygging. Derfor vil jeg heller ikke lyse «fred» over Thomas Mathiesens minne, men uro og fortsatt kamp. Vi er ikke ferdige, vi er uferdige!